Digital krigføring er her allerede

Kai Eide er tidligere toppdiplomat og er i dag styreleder i Norsk-Svensk Handelskammer. 

SYNSPUNKT. For å beskrive den epoken i menneskenes historie vi går inn i brukes ofte begrepet «Industri 4.0» – den fjerde industrielle revolusjon.

Jeg tror følgende beskrivelse passer bedre: Overgangen fra det industrielle samfunnet til det digitale kan bare sammenlignes med overgangen fra jordbrukssamfunnet til det industrielle samfunnet.

Den kommer til å forandre måten vi lever og forbruker på en fundamental måte – og uendelig raskere enn det tok fra jordbruks- til industrisamfunnet.

Ny teknologi og kunstig intelligens vil gjøre det mulig å stille diagnoser på minutter og å kurere sykdommer. Det vil føre til betydelige demografiske endringer etterhvert som levealderen øker. Vil den nye teknologien være forbeholdt de som har råd til kostbar behandling? Vil vi makte å beholde et «likhetssamfunn»?

Kan vi i fremtiden gå gjennom en flyplass – fra innsjekking til ombordstigning - bare ved hjelp av ansiktsgjenkjennelse? Det høres forlokkende ut. Men hvordan skjermer vi oss fra overvåknings-samfunnet?

Det er blant en uendelig rekke spørsmål vi vil stå overfor når vi skal ta i bruk ny teknologi til beste for mennesker. Teknologiske fremskritt krever nye rammer og reguleringer.

Men den nye teknologien står ikke bare til rådighet for å forbedre menneskers liv. «Ethvert redskap er også et mulig våpen», sa Brad Smith i Microsoft i Oslo nylig. Nå er tiden overmoden for å diskutere hvordan verden skal regulere bruken av ny teknologi som våpen i konflikter.

Forsøk på manipulering av demokratiske prosesser kjenner vi allerede. Mest kjent er den russiske offensiven for å påvirke det amerikanske valget i 2016. Ett av siktemålene var å svekke valgdeltakelsen blant afro-amerikanere, en gruppe som tradisjonelt stemmer mest for demokratene. Et tallrikt antall russiske «troll» var i sving.

Den russiske offensiven er en forsmak på hvor vanskelig det kan bli å beskytte demokratiet.

Kunstig intelligens gjør mulighetene til manipulering enda mer avansert. Det verserer nå falske videoer av kjente personer, med deres stemme og kroppsspråk, som gjør det vanskelig å skjelne dem fra originalen. Dagens «fake news» er bare en begynnelse.

Men det går lengre enn som så. Verden ble først kjent med bruken av cyberrommet for militære formål da USA og Israel i 2010 – ved hjelp av en dataorm – lammet sentrifugene i det iranske atomprogrammet. Deretter har flere land brukt lignende teknologi. Det mest bisarre var Nord-Koreas angrep mot Sony i 2014 for å hevne seg for filmen «The Interview» – en komedie om et forsøk på å drepe Nord-Koreas leder.

Og det er ikke bare selve målet som kan rammes. Da Russland infiltrerte vitale samfunnssystemer i Ukraina førte det til sidevirkninger ingen hadde forestilt seg; containerrederiet Maersk ble blant annet rammet på en måte som lammet selskapets aktivitet.

Vi lever i en tid, hvor et økende antall land har evne til å slå ut kritiske samfunnsfunksjoner i andre stater, forsvarsanlegg, el-forsyning, helsevesen, bedrifter og mye annet. De kan gjøre det når det passer dem – uten den varslingstiden vi har vært vant til ved «vanlige» rakettangrep. Det skaper et behov for stabiliserende avtaler.

Noen forsøk er gjort, gjennom internasjonale kommisjoner og ekspertgrupper. Men stater vil gjerne beholde sin handlefrihet. Det mest ambisiøse forslaget er kommet nettopp fra Microsofts Brad Smith. I 2017 tok han til orde for en «Digital Geneva Convention» etter mønster fra Geneve-konvensjonen om beskyttelse av sivile i krigstid. Å realisere det vil bli langt mer komplisert enn tidligere forhandlinger om rustningskontroll; teknologien utvikler seg raskt, aktørene er både stater og sivile.

Men her ligger fremtidens fredsdiplomati. Det er tvingende nødvendig at det internasjonale samfunnet går løs på utfordringen.

Snart er Norge kanskje medlem av FNs sikkerhetsråd. Da bør denne utfordringen settes i fokus.

Eide obber også som rådgiver tilknyttet kommunikasjonsselskapet Wergeland/Apenes.