Det trengs et nytt virkemiddelapparat

Trygve Tamburstuen er daglig leder i Oslo-Stockholm under 3 timer AS og styreleder Regionalpark Haldenkanalen.

SYNSPUNKT. Norge står overfor store utfordringer når det gjelder å skape nye arbeidsplasser i årene framover. Vi har 150 000 arbeidsledige i dag. I tillegg skal 150 000 særdeles verdiskapende arbeidsplasser tilknyttet den utskjelte petroleumsvirksomheten fases ut over tid. Og den ene millionen sysselsatte vi har hatt i varehandel, hotell og restaurant, samferdsel (ref bl.a. fly), finans og forsikring m.v. kan bli kraftig redusert.

Samtidig er det noen enkle økonomiske erkjennelser som etter hvert vil slå hardt ut. I statsbudsjettet for 2021 står petroleumsvirksomheten for 370 milliarder av de inntektene som skal finansiere budsjettet (270 fra Oljefondet og 100 fra løpende inntekter). Samlet inntektsskatt står til sammenlikning for «bare» 240 milliarder, som ikke engang er nok til å dekke utbetalingene til alderspensjon (250 milliarder).

Skal vi lykkes, må Norge lage et helt nytt og mye mer målrettet virkemiddelapparat for næringsutvikling

Offentlig sektor bør ikke øke ytterligere av hensyn til balansen i totaløkonomien. Hver tredje sysselsatte i Norge i dag er ansatt i offentlig sektor.

Så det vil simpelthen kreves en kraftig reindustrialisering hvis vi skal klare å opprettholde velferd og velstand. Denne reindustrialiseringen kan og må skje med basis i våre fornybare naturressurser til havs og på land, samt utnyttelse av malmer og mineraler.

Skal vi lykkes med dette, må Norge lage et helt nytt og mye mer målrettet virkemiddelapparat for næringsutvikling, som spenner fra risikovillig såkornkapital til storskala industrireising. Innovasjon Norge er IKKE egnet for dette.

For å oppnå økt reell nyskaping, dramatisk styrket omstilling blant annet over til bioøkonomi, økt eksport og internasjonalisering, og økt satsing på vekstbedrifter og industrireising, bør virkemiddelapparatet bestå av

• Et Statens Næringsfond, som på samme måte som det tidligere Industrifondet kan gå inn med reell risikokapital i virksomheter, og som kan bidra med egenkapitalinstrumenter for å styrke norsk næringslivs robusthet

• En Industribank, som får ansvaret for fremmedkapitalfinansiering av investeringer og som gjerne kan være en institusjon eid sammen av Staten og de store bankene og finansinstitusjonene

• Et Eksportråd som skal fremme norsk næringslivs eksport og internasjonalisering. I denne sammenheng må også eksportkredittordningene slås sammen (GIEK og Eksportkreditt)

• Et Regionalutviklingsfond som får et spesielt ansvar for egen- og fremmedkapitalfinansiering av næringsutvikling i regioner med spesielt behov for utvikling av nye arbeidsplasser, særlig basert på lokale ressurser, bl.a. mineraler og metaller, der det nesten ikke skjer noen næringsmessig utnyttelse i Norge i dag, men hvor mulighetene også internasjonalt er store. SIVA legges inn i et slikt nytt fond.

• Institusjoner som Investinor, Argentum, Nysnø og andre slås sammen og får et klarere mandat om å bruke tildelt kapital til å skape arbeidsplasser i ny næringsvirksomhet i Norge

Vi skal leve av arbeid, og vi må ha en stor, konkurranseutsatt sektor i Norge som skaffer store inntekter ved å selge varer og tjenester internasjonalt. All erfaring viser at for å lykkes med dette, kreves det en aktiv og målrettet bruk av næringspolitiske virkemidler. Virkemidlene må styres av institusjoner som er spisset i forhold til resultater, har høy kompetanse og har reell vilje og evne til å ta risiko. Et slikt virkemiddelapparat mangler i Norge i dag.

Men vi har kapitalressursene, og vi må vise en helt annen vilje og evne til å bruke dem for å skape nye, lønnsomme arbeidsplasser i Norge. I dag brukes Oljefondet i alt for stor grad til å finansiere selskaper rundt om i verden, som i neste omgang utkonkurrerer norske virksomheter.

Kreativ destruksjon er nødvendig for å skape det nye som vi skal leve av i framtida.