Desentralisering – et innsparingsgrep

Hadde det vært opp til Stortinget å fastsette fergetakstene, ville de ikke blir økt så mye som fylkeskommunen har lagt opp til.

Det ville endt opp i et nasjonalt ramaskrik. Den politiske belastningen hadde blitt for stor.

Fylkeskommunene kunne vedta en skyhøy økning fordi bevilgningene de har fått fra staten ikke strekker til.

Å være synlig gir makt dersom en representerer en interessegruppe som har mobiliseringsmakt i samfunnet.

Da protestene vokste så pass i styrke at statsminister Erna Solberg måtte kommentere dem, kunne hun si at dette var fylkenes ansvar. Det var ikke mer penger å hente.

Protestene er blitt så sterke og opposisjonen har utnyttet situasjonen. Med Frp utenfor regjeringen, ligger det an til ekstrabevilgninger i revidert.

Det er ikke uten grunn at de fleste som mottar en eller annen form for støtte, helst vil være en egen post på statsbudsjettet.

Å være synlig gir makt dersom en representerer en interessegruppe som har mobiliseringsmakt i samfunnet.

Ifølge finansminister Jan Tore Sanner kan ikke staten bruke like mye penger til alle mulige slags gode formål i tiden framover.

Vi er på grensen av hva vi kan ta ut fra oljefondet, og eldrebølger som nå ruller inn over oss, vil bety en sterk økning av statens utgifter.

Det må strammes inn. Ingen ting plager en mindretallsregjering mer enn forsøk på å kutte kostnader.

Noen upopulære vedtak må Stortinget fatte. Men Stortingspolitikerne orker ikke ta alle kuttene alene. De må få kommuner og fylkeskommuner til å ta sin del.

Tidligere var det staten og fylkene som hadde ansvar for sykehusene. De fikk ikke tatt de omstillingsgrep som var nødvendige for å få kostnadene under kontroll.

Løsningen ble å organisere sykehusene i statlige foretak. Politikerne ga fra seg ansvar til styrene for helseforetakene.

Styrene skal ikke som politikerne gjenvelges. Helseforetakene gikk i gang med en storstilt omstilling av sykehusene.

Den omstilling og effektivisering som har skjedd de siste 15 årene, hadde ikke vært mulig i den gamle styringsmodellen. Det hadde blitt for mye politisk støy.

Det har blitt en del politisk støy. Den har regjeringen greid å håndtere fordi Stortingets muligheter for å gripe inn er blitt redusert.

Da Kristin Clemet i sin tid som undervisningsminister overførte forhandlingsanvaret for lærerne til kommunen, ble det støy.

Argumentet var at når kommunen hadde ansvaret for skolen og arbeidsgiveransvar for lærerne, burde de også ha hånd om forhandlingene.

Lærerne kjempet imot. De mente de ville ha større sikkerhet for gode lønns- og arbeidsforhold om staten hadde ansvaret.

De hadde de nok rett i.

Når staten vil overføre større ansvar til stat og kommuner, skjer ikke det med beskjed om at bevilgningen skal kuttes. Det blir det opp til fylke og kommuner å finne ut av.

Måten staten styrer på er å gi befolkningen rettigheter og definere lovpålagte tjenester.

Det er etter hvert blitt så mange rettigheter og lovpålagte tjenester at små kommuner kveler under det statlige åket.

Selv store kommuner klager over av bevilgningene til alt de skal gjøre og ha ansvaret for, ikke strekker til.

Når inntektssiden ikke strekker til, må det kuttes. Når fylker og kommuner kutter og protestene melder seg, kan regjeringen peke på at dette er fylkene og kommunene sitt ansvar.

Det sier seg selv at fylker og kommuner må prioritere de lovpålagte oppgavene. Derfor gjelder det at de ulike sektorer får Stortinget til å vedta lover som forplikter kommunene i størst mulig grad.

Det er ikke enkelt å få til i praksis. Det vet for eksempel Den norske kirke alt om.

Kommunene er lovpålagt å bygge og vedlikeholde kirker. De skal også sørge for at menighetene har ansatte som kan sikre at det blir holdt gudstjenester og kirkelige handlinger. Prestene lønnes av staten.

Likevel er etterslepet knyttet til vedlikehold av kirker langt over 10 milliarder kroner. Flere menigheter sliter med å opprettholde det aktivitetsnivået de mener det er behov for. Det er i praksis opp til hver kommune å avgjøre hvor mye de vil bevilge til menighetene.

Den norske kirke fikk et tilbud om at staten kunne påta seg å fullfinansiere kirken på dagens nivå. Dette sa de nei til. Ingen andre institusjoner ville sagt nei til et slikt tilbud. Ledelsen i kirken ville heller ha det slik det er i dag, fordi de mener det er en styrke for folkekirken at kommunene gir bevilgninger til menighetene.

En slik endring kunne imidlertid endret maktforholdene i kirken. For en god del var nok dette avgjørende.

Begrunnelsen for regionsreformen er at det er mer demokratisk at fylkene som er nærmere der folk bor, får økt ansvar.

Om det blir mer penger til oppgaver og tjenester er høyst tvilsomt.

Når planleggings- og fordelingsjobben skal overføres fra staten til elleve fylker, er det en fare for at administrasjonskostnadene øker og kompetansen tynnes ut.

Resultatet når det gjelder bygging og vedlikehold av veier kan bli det motsatte av det som har vært intensjonen. Det vil tiden vise.

For tiden er det størst spenning til hvilket ansvar fylkene skal få for kultursektoren. Det er forståelig at mange i sektoren engasjerer seg for at mest mulig skal styres fra sentralt hold.

De frykter med rette at kultur kan bli en salderingspost i kampen om midler til utdanning, omsorg og andre lovpålagte oppgaver.

Norsk Kulturforum, og flere blant dem, er opptatt av at kulturloven revideres slik at kommuner og fylker i størst mulig grad bindes opp til å sikre kulturen gode levevilkår. Det kan hjelpe et stykke på vei.  

Det mest avgjørende er nok politikere som vil støtte kulturen.

Sett med regjeringens og delvis øynene til politikere på Stortinget trenger man ordninger som gjør det mulig å kutte i offentlige bevilgninger. Det taler for å delegere ansvar og bevilgninger til kommuner og fylker.

Har en kulturbriller på seg, bør en kjempe for at staten skal ha ansvar for mest mulig. En post på statsbudsjettet er sikrere enn 11 poster fylkesbudsjettene.