Den sære Oslo-politikken

Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE | Frps fylkeslag i hovedstaden er ikke alene om å irritere sine egne. I Ap er Oslo-politikerne i ferd med å bli isolert. Tar man med hovedstads-dominansen i MDG og Venstre, tegnes bildet av Oslo mot røkla i politikken.

Ingen tvil om hva som er denne ukens viktigste innenrikspolitiske hendelse. Da fylkeslederen i Oslo Frp, Geir Ugland-Jacobsen, antydet at Siv Jensen kunne bli vraket som stortingsrepresentant, satte han fyr på store deler av partiet.

Konsekvensen kan bli at det blir startet en eksklusjonsprosess som kommer til å bli ekstremt medievennlig. I så fall er det nemlig de allierte til den tidligere parti-eieren, Carl I. Hagen, som ryker ut. Kanskje kan også Hagen selv bli presset ut av det partiet han har en stor del av æren for å ha bygget opp.

Det forestående oppgjøret vil i så fall også kunne bidra til en politisk opprenskning som kan ha betydning for samholdet hos de borgerlige. Da vil nemlig den såkalt nasjonalkonservative eller -patriotiske fløyen forsvinne. Der har stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde vært en av ledestjernene, og han har vært en av de mest konsekvente motstanderne av regjeringssamarbeid.

Årsaken er at han mener den norske kulturen er truet av naiv globalisme og liberalisme, og at han oppfatter at det i Høyre, Venstre og KrF – ja, også i eget parti – er alt for mange godtroende liberalere. Etter hans mening går det ikke an å kompromisse når det er den vestlige kulturs eksistens som står på spill.

Tybring-Gjedde har i lang tid snakket om behovet for å føre en mer nasjonalkonservativ politikk. Da Geir Ugland-Jacobsen på fylkesårsmøtet i Oslo i vinter fremmet en resolusjon om at landet må bli mer patriotisk, var det et uttrykk for det samme tankegodset. Partileder Siv Jensen stemte ikke for den resolusjon, men hun kom i mindretall. Flertallet på Oslo-årsmøtet vraket også Jensens åpenbare kandidat som ny fylkesleder. Ugland-Jacobsen ble valgt i stedet.

Støtte fra grasrota

Disse faktaene overså Jensen fullstendig da hun denne uken snakket om en liten gruppe mennesker i Oslo-partiet som skaper trøbbel. Den fikk faktisk flertall på årsmøtet – både nå i vinter, og i fjor da førstekandidaten på Oslo-lista ble valgt. Ikke bare det.

På Frps landsmøte i fjor vant Tybring-Gjedde en kampvotering om å komme inn i sentralstyret. Han har ganske god støtte fra grasrota mange steder i landet, og han vinner flertall i partiet når han allierer seg med de mest populistiske kreftene.

De er ikke særlig ideologisk orientert og stemmer gjerne med de selverklærte patriotene når det går dårlig for Frp på meningsmålingene. Det viktige i slike situasjoner er å prøve noe nytt. Da tar man det som er for hånden.

Det å komme fra Oslo er nå blitt delvis diskvalifi­serende i Ap

Siv Jensen har likevel et poeng i at akkurat resolusjonen om nasjonalkonservatisme og patriotisme bare kunne ha blitt vedtatt i Oslo. I resten av landet er hoveddelen av de topptillitsvalgte mindre opptatt av ideologi.

Dessuten er det åpenbart at Ugland-Jacobsens generelle påpeking av at ingen er sikret fast plass på Stortinget med ett slag har gjort Oslo-partiet mye mer upopulært i resten av landet. Det er nok en del som mener at Siv Jensen snart bør gi seg som leder, men alle beundrer hennes store innsats for partiet, og de synes det er mer enn ufint å antyde at hun kan bli vraket i en nominasjon.

Derfor kan det hende at Jensen i tiden fremover får hundre prosent rett i at det er en ganske liten gruppe som lager trøbbel.

Oslo Aps MDG-smitte

Da kan samme skje i Frp som har skjedd Arbeiderpartiet. Ikke i så stor grad og på så dramatisk vis, men likevel: Etter at Giske-saken dukket opp har det vært en utvikling i Ap der fylkeslaget i Oslo er blitt mer og mer isolert fra resten av partiet.

Selv om byrådsleder Raymond Johansen som person fortsatt er populær, så er det prosjektet han leder ganske så upopulært i store deler av partiet. Det minnes om at Ap også i Oslo gjorde et dårlig kommunevalg og at det var de andre rødgrønne partienes fremgang som sikret dem fire nye år ved makten.

En gjengs forklaring i Ap på at det ikke gikk bedre i Oslo er at Raymond Johansen og hans folk har latt Miljøpartiet de Grønne kuppe hele prosjektet. Det tradisjonelt statsbærende styringspartiet Ap lar seg dirigere av radikalere og rabulister i MDG, heter det.

Oslo Ap hadde et klima-radikalt partiprogram før det begynte å samarbeide med MdG i 2015, men det er det få som husker nå. Hver gang Raymond Johansen fremmer en grønn sak – slik som nei til E18 eller nei til redningspakke for oljeindustrien – sees det i resten av partiet som et uttrykk for at Oslo-partiet er blitt smittet med et eller annet av de grønne.

Det hjelper slett ikke at Oslo-partiet fremstår med den selvsikkerheten hovedstadspartiet alltid har hatt i Ap. Det er tross alt her makten i partiet lå i nærmere hundre år. I stortingsgruppen toppet irritasjonen over Oslo-selvstendigheten seg i vår da energi- og klimapolitisk talsperson Espen Barth Eide stemte i mot et kompromissforslag om iskanten som han selv hadde vært med på å snekre.

Barth Eide gjorde det for å markere at han egentlig hadde ønsket at partiet gikk inn for å trekke iskanten lenger sørover, men han ble oppfattet som illojal. I Arbeiderpartikulturen er det en selvfølgelighet at man står fast ved de kompromissene man er tvunget til å inngå.

Oslo-representanten Barth Eide har i mange år vært sett på som en mulig fremtidig Ap-leder, men hans posisjon nå er betydelig svekket. Det å komme fra Oslo er nå blitt delvis diskvalifiserende i Ap.

Oslo-særheten

Noen av årsakene til at Oslo-politikerne både i Ap og Frp blir sett på som så spesielle i egne partier er åpenbare. Hovedstadsbefolkningen er høyere utdannet, relasjonene til industrien er ekstra svake og byen er langt mer flerkulturell enn andre norske byer.

Når Miljøpartiet de Grønne og Venstre står så veldig mye sterkere i Oslo enn i resten av landet, gjenspeiler det et fenomen fra veldig mange andre europeiske hovedsteder. Velgerne er mye grønnere og mer liberale enn gjennomsnittet.

Samtidig må det være noe mer som forklarer Oslo-særheten. En spekulasjon er at de tillitsvalgte er litt annerledes i hovedstaden. Mange av dem lever i nærheten av rikspolitikken – noe som både kan gi overdreven selvtillit, mer spillorientering og kanskje bedre innsyn.

De er også med på å styre en kommune som er veldig mye større og annerledes enn de andre – en liten stat i staten.