Alle blir grønnere

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. Det har vært en viktig uke i det klimapolitiske ordskiftet. Mandag gjorde regjeringen det klart at den går inn for å støtte et anlegg for fangst og lagring av CO2 fra Norcems sementfabrikk i Brevik.

Søppelforbrenningsanlegget på Klemetsrud i Oslo skal også få støtte, dersom det dukker opp flere sponsorer. Torsdag la et bredt sammensatt ekspertutvalg i regi av Civita og Norsk klimastiftelse frem et program med en del sprelske forslag for å få til et økonomisk bærekraftig grønt skifte.

Denne fredagen kommer forslaget til nytt stortingsvalgprogram for Ap der det også er en del nye klimapolitiske tiltak.

Klima og Ap

Det siste først. Arbeiderpartiet foreslår blant annet en ti prosents årlig økning av CO2-avgiften og høyere bensin- og dieselavgifter. Samtidig varsler partiet at det vil ha et skatteopplegg som stimulerer nye klimavennlige næringer. Næringspolitikken skal brukes aktivt slik at det blir mulig å dytte frem satsinger på hydrogen, vindkraft til sjøs og grønn skipsfart.

Jonas Gahr Støre, som har ledet programkomitéen, sier at klima blir rammen rundt hele stortingsvalgprogrammet.

AUF hadde ønsket å gå lenger, og det kommer til å bli kamp på Ap-landsmøtet om man skal dra den nordlige grensen for petroleumsaktivitet lenger sørover. Utfallet av den kampen er imidlertid ikke avgjørende for hovedkonklusjonen: Det Arbeiderpartiet som stiller til valg nest høst er mye grønnere enn det Ap som styrer på dagens program.

Dermed skulle man tro at klimabevisste velgere neste høst vil stemme på partier som gjør Jonas Gahr Støre til statsminister.

Grønnere Høyre

Så enkelt er det ikke. Høyre har også blitt grønnere. Noe som ikke minst kom til uttrykk da Erna Solberg og oljeminister Tina Bru mandag frontet planene om å satse på fangst og lagring av CO2 (CCS).

Den samlede prislappen er beregnet til 25 milliarder kroner. Det er et enormt beløp, når man tar i betraktning at det høyst sannsynlig blir strammere på statsbudsjettene i årene som kommer, og at ingen har garanti for at Norcem klarer å lage et anlegg som blir så godt og kostnadseffektivt at det vil oppnå målet om å spre teknologien til sementfabrikker i resten av verden. Høyre viste også sin gode klimavilje ved å sette av tre milliarder kroner til et CCS-anlegg på søppelforbrenningsanlegget i Oslo. Det er strengt tatt ikke nødvendig for å få testet ut teknologien. Derfor kunne regjeringen ha ventet med å bevilge de pengene.

Høyre vil ikke bare bruke penger. Partiet har nå definitivt forlatt den såkalte næringsnøytraliteten – den som innebærer at politikerne sørger for generelle rammevilkår, mens markedene bestemmer hvilke næringer som skal blomstre og hvilke som skal dø. Høyre har nemlig bestemt seg for at vi skal bli en hydrogen-nasjon. På landsmøtet for noen helger siden overrasket Erna Solberg ved å gi et konkret innhold i et såkalt veikart for hydrogen-utvikling som er under utarbeidelse i olje og energidepartementet.

Det Arbeiderpartiet som stiller til valg nest høst er mye grønnere enn det Ap som styrer på dagens program

Dette betyr at det bare blir gradsforskjeller mellom Høyre og Ap i klimapolitikken. Jonas Gahr Støre kommer i valgkampen til å kunne si at hans parti vil ha en enda mer aktiv næringspolitikk og at det vil bruke enda litt mer penger på fangst og lagring av CO2 og at det vil øke klimaavgifter enda litt mer enn Høyre.

Slike gradsforskjeller er sjelden nok til å skape sterk og synlig konflikt i en valgkamp. Samtidig skal det nevnes at statsministervalget neste år i stor grad vil dreie seg om samarbeidspartiene. Spørsmålene blir ikke bare om Aps og Høyres politikk, men om hvilke partier som vil presse dem til å gjøre ting de ellers ikke ville ha gjort.

De som ønsker å fremstille Ap som altfor grønne, vil peke på Oslo og hevde at MdG kommer til å presse Jonas Gahr Støre til å føre en meget kostbar symbolpolitikk for klimaet. De som står på den andre siden av den grønne skillelinjen vil peke på Senterpartiet. Påstanden vil være at Ap ikke kommer til å klare å øke en eneste klimaavgift så lenge Sp kanskje får finansministeren.

Samarbeidspartienes rolle

Arbeiderpartiets fordel er at alt dette vil være påstander, mens tilsvarende anklager mot Høyre i mye større grad kommer til å kunne bevises eller motbevises. Regjeringspartiet Høyre vil i de kommende månedene vise om det er Fremskrittspartiet eller Venstre/KrF som har størst innflytelse på deres klimapolitikk. Det kommer i særlig grad til å skje når den tillyste meldingen om klimakur i vinter skal behandles i Stortinget. Det er der tiltakene for å nå klimamålene i 2030 skal skisseres, og det er i den stortingsbehandlingen regjeringen må velge om den skal søke støtte hos Frp eller hos de rødgrønne.

Skjønt. Er det én ting som er sikkert, så er det at regjeringen vil gjøre mye for å slippe å velge. Målet kommer helt sikkert til å være bred samling i Stortinget. Det vil neppe verken Frp eller de rødgrønne være interessert i. Det er ikke usannsynlig at Frp vil si nei til å gi tre milliarder kroner til det andre CCS-prosjektet i Oslo, og at partiet vil si nei til full elektrifisering av oljeinstallasjonene til havs. Begge deler sees på som kostbar symbolpolitikk.

Dersom Frp får med seg regjeringen på slike modereringer av klimapolitikken, vil det plutselig oppstå et klart og tydelig skille mellom det blå og det rødgrønne regjeringsalternativet. For KrF og Venstre vil det være veldig uheldig, og de kommer til å presse på innad i regjeringen for heller å søke støtte hos de rødgrønne. Dersom Erna Solberg og Høyre gir etter for presset fra de to småpartiene i regjeringen, vil de gi et veldig stort rom til Frp i klimapolitikken. Skillelinjen vil gå mellom Frp og alle de andre, og Frp vil hevde at det er de som er for den kostnadseffektiv politikken mens de andre er mest opptatt av symboler.

Fremskrittspartiet har i tillegg i lang tid arbeidet for å bli det mest troverdige partiet for oljenæringen. Den posisjonen er det tvilsomt om Frp klarer å erobre. Foreløpig virker det som om både Høyre og Ap har bestemt seg for å frede oljepolitikken.

Det betyr at det kommer til å oppstå et klimapolitisk skille også innad i blokkene. MdG, Rødt, SV og Venstre vil helt sikkert ta inn formuleringer i sine nye partiprogrammer som har til hensikt å bremse eller å strupe petroleumsnæringen. Sannsynligvis vil partiene kunne hente noen forslag fra den utvalgsrapporten som ble lagt frem torsdag formiddag. I skrivende stund er den ikke gjennomlest, men førsteinntrykket er at Civita og Norsk klimastiftelse har jobbet frem tiltak som kanskje kan samle både de grønneste og Høyre og Ap – også på oljeområdet.