Tre råd til Forskningsrådet

SYNSPUNKT | Nå endrer Forskningsrådet styrestruktur og måten de behandler søknader på. Det gir en god anledning til å tenke over hvordan de skal håndtere mangfoldet i sektoren. Her er tre råd til Forskningsrådet om akkurat det.

1. Meningsmangfold

Forskningsrådet gir råd til regjeringa om hvordan forskningspolitikken bør innrettes og hvordan forskningspengene bør brukes.

Disse rådene er viktige og tillegges stor vekt. Samtidig er det ofte sånn at det ikke bare finnes ett mulig råd å gi.

La oss bruke statsbudsjettet som eksempel. Forskningsrådet legger her fram et forslag til budsjett for forskning som oversendes departementene.

Fram til nå har dette forslaget vært igjennom det jeg kaller Forskningsrådets konsensusmaskin. Forskningsrådets ulike styrenivåer har kommet med innspill og disse bearbeides av administrasjonen og sendes fram og tilbake mellom styrenivåene til det gjenstår ett forslag.

Resultatet av denne prosessen er ikke dårlig, men det er heller ikke så veldig spenstig.

Prosessen gjør at budsjettforslagene blir svært inkrementelle, dvs at de bygger på tidligere bevilgninger og prioriteringer. Forslag til endrede prioriteringer skjer gjennom forslag om litt mer vekst til noe enn noe annet.

Det er sjelden Forskningsrådet foreslår prioriteringer som betyr at noe skal få mindre enn før.

En annen tilnærming kunne vært å synliggjøre noen alternativ tydeligere.

I tillegg til et tradisjonelt inkrementelt budsjettforslag kunne Forskningsrådet for eksempel presentert et bærekraftbudsjett for grønn omstilling.

Der kunne man vist fram hva som skulle til for å virkelig satse på dette (selv om det gikk ut over andre mål). Tilsvarende kunne man gjort med andre formål.

Jeg tror det er mulig for Forskningsrådet å fortsatt gi tydelige forskningspolitiske råd samtidig som de i noen typer saker – for eksempel når de gir råd til budsjett og langtidsplan – tydeligere viser fram mer enn ett alternativ.

Dette ville synliggjort at også forskningspolitikk er politikk og prioritering.

2. Flere mål for forskning

Forskning bidrar til å bygge ny kunnskap og forståelse, til å løse samfunnsutfordringer, til innovasjon i næringsliv og forvaltning, og så videre.

Forskning skal med andre ord møte flere typer målsettinger. Da er det også viktig at Forskningsrådet også ivaretar flere målsettinger når de finansierer forskning.

I den senere tid ser vi noen tendenser som peker i retning av en sterkere ensretting av hva forskning er og hva som er god forskning.

Produktivitetskommisjonen og senere områdegjennomgangen av Forskningsrådet la svært sterk vekt på én type forskningskvalitet i sine vurderinger av det norske forskningssystemet.

Det som verdsettes er teoriutvikling, og om forskere publiserer i internasjonale prestisjetidsskrifter og blir sitert av andre forskere.

Tilsvarende ser vi i enkelte fagevalueringer der fagmiljøenes kvalitet måles ut fra det samme dominerende målbildet. Dette er viktig forskning og Norge kan og bør styrke seg her.

Det kan imidlertid ikke være det eneste målet som verdsettes og som trumfer andre målsettinger. Vi trenger også solid forskning for å møte de store samfunnsutfordringene, og vi trenger forskning som legger grunnlaget for utvikling av både næringsliv og politikk. Dette må derfor også vektlegges framover.

Forskningsrådet endrer nå system for å vurdere prosjektsøknader. Fra i år skal det være felles evaluering av kvaliteten på alle søknader – uavhengig av formål.

Om søknaden er sendt til et program der målet er fremragende forskning, eller om det er sendt til et program med spesifikke formål om å møte samfunnsutfordringer, skal ikke spille noen rolle i kvalitetsvurderinga.

Dette er krevende! Det er da svært viktig at kvalitetsmålet som skal brukes ikke er endimensjonalt.

Et godt kvalitetsmål må fungere både for prosjektene som skal utvikle teori, og for prosjekter som er rettet inn mot å løse store samfunnsutfordringer.

Hvis Forskningsrådet mislykkes med dette risikerer Forskningsrådet å bli et råd for en smalere del av norsk forskning.

Da vil antakelig departementene som finansierer Forskningsrådets programmer finne andre måter å fremme sine forskningsbehov på.  

3. Flere typer aktører

Forskningslandskapet kan se rotete ut. Her er det universiteter og høgskoler, institutter, helseforetak og bedrifter.

Noen er store og noen er små. Noen er eid av staten, mens andre er private virksomheter.

Dette mangfoldet er også styrken ved systemet. Ulike typer aktører bidrar med sin kompetanse og sine ressurser og utfyller hverandre.

Der de store universitetene har kompetanse i bredden og stor grunnbevilgning som gir mulighet til å bygge langsiktig og grunnleggende kunnskap, er instituttene i hovedsak prosjektfinansiert og alltid på utkikk etter hvor kunnskapen kan brukes.

Blant instituttene har de store volum og kapasitet, mens de små kan være viktige spydspisser på sine felt.

Forskningsrådet har nylig utarbeidet en rapport med anbefalinger om en ny instituttpolitikk. Forskningsrådets gamle styre tok ikke stilling til rapporten.

Når det nye styret skal følge opp instituttpolitikken er det viktig at de ikke faller for fristelsen til å ensrette denne sektoren. Skal systemet som helhet fungere godt, må det tilrettelegges for flere typer aktører.

Veiskille?

Norges forskningsråd gjennomfører nå store endringer i organisasjon, søknadsbehandling og styrestruktur.

Dette skaper mange utfordringer, men gir også en mulighet til å gjennomtenke rollen Forskningsrådet spiller som rådgiver, som tilrettelegger for og finansiør av forskning.

Nettopp fordi Norge bare har ett forskningsråd blir måten mangfoldet håndteres på ekstra viktig.

Innlegget er basert på et innlegg jeg holdt for Forskningsrådets administrasjon 17. januar i år.