To systemer, én verden

Joschka Fischer har vært Tysklands visekansler og utenriksminister for De Grønne samt president for Det europeiske råd.

SYNSPUNKT. Det minner oss om at det moderne samfunnet er bygget på frihet og på erkjennelsen av at alle mennesker er født like. Denne radikale ideen markerte et skifte fra all tidligere tenkning. Men tidene endrer seg.

I det 21. århundret blir vi konfrontert med et grunnleggende spørsmål: Kan en modernisert form for autoritært regime representere et alternativ til rettsstaten og liberale demokratier?

I 1989 ville det åpenbare svaret på det spørsmålet vært «nei» – ikke bare i Vesten, men flere steder i verden. Siden den gang har vi imidlertid vært vitne til at nasjonalismen har fått nytt fotfeste i Europa, Den arabiske våren viste seg å være et stort feilgrep, Donald Trump ble valgt til president i USA, Russland drømmer om revansje, og Kina har etablert seg som en global nasjon. Troen på et liberalt demokrati har forvitret.

Kinas fremvekst som en militær, økonomisk og teknologisk supermakt, peker i retning av en alternativ utviklingsmodell. I det moderne Kina anses rettsstaten og demokratiet for å være en trussel mot ettparti-styret. Demonstrasjonene for frihet og demokratisk ansvarlighet, som nå foregår i Hong Kong, avdekker således en dyp splittelse – ikke bare mellom to normative rammeverk, men mellom to politiske maktsystemer.

På tross av dette, kunne det se ut til at Kina hadde funnet en formel for å bygge bro mellom denne splittelsen. Prinsippet om «ett land, to systemer», skulle legge til rette for en ryddig re-integrering av Hong Kong og (forhåpentligvis) Taiwan. Dersom dette nå mislykkes i Hong Kong, vil det føre til en umiddelbar eskalering av den militære spenningen langs Taiwan-stredet, fordi det vil bli umulig for kinesiske myndigheter å verken akseptere eller ignorere at øya beholder sin spesielle status.

Enn så lenge har formelen fungert. Hong Kong er avgjørende for den kinesiske økonomien. De sikrer Kina tilgang til globale kapitalmarkeder og fungerer som en økonomisk inngangsport for utenlandske direkte investeringer. Samtidig har Kinas forhold til Taiwan vært relativt stabilt.

Mye av grunnen til at avtalen med Hong Kong fungerte, var at styresmaktene i Beijing viste stor grad av omtanke for byens semi-autonome status. Men Kina har vokst seg sterkere, og deres syn på seg selv som en ny global supermakt, har ført til en endring i atferd. Kinesiske myndigheter utøver stadig mer innflytelse i Hong Kong, og gir på den måten utrykk for at de ønsker å bevege seg i retning av «en stat, ett system».

Det nå suspenderte lovforslaget om at personer arrestert i Hong Kong kan utleveres til fastlandet Kina, ble av mange oppfattet som en trussel mot demokratiet og rettsstaten i den tidligere britiske kolonien. Myndighetene i Beijing vet utmerket godt at Kinas forsøk på å svekke Hong Kongs autonomi, og ikke hemmelige operasjoner av utenlandske etterretningstjenester, er årsaken til at millioner av mennesker har tatt til gatene.

Gitt dagens maktstruktur i både Kina og Russland, har denne sommerens masse-demonstrasjoner i Hong Kong og Moskva liten eller ingen sjanse for å lykkes på kort sikt. Likevel er de viktige, fordi de skaper et hinder for den demokratiske uviljen som har spredd seg i Vesten.

I et større perspektiv, vekker det å dele verden inn i to systemer, umiddelbart minner fra Den kalde krigen. Men kjernen i den konflikten var militær styrke, og derfor ble atomkappløpet sentralt. Med tanke på levestandard, hadde Sovjetunionen aldri en sjanse. Det ble veldig tydelig i den såkalte kjøkken-debatten mellom daværende visepresident i USA, Richard Nixon, og Sovjetunionens leder, Nikita Khrushchev, i 1959.

Konkurransen med Kina vil på sin side dreie seg om slike spørsmål; hvilket system kan vise til gode resultater når det gjelder teknologisk og materiell fremgang?

Kinas reise fra et fattigdomspreget utviklingsland til et økonomisk makthus, er en av de største oppnåelsene i moderne tid.

Millioner av mennesker har blitt løftet ut av fattigdom og inn i en voksende forbruker-orientert middelklasse, og enda flere ligger an til å følge i deres fotspor.

Men i motsetning til Sovjetunionen, har ikke Kina utøvd makt overfor sine nærmeste naboland, selv om de har rustet opp den militære kapasiteten.

Når Kina forfølger strategiske interesser i Afrika og Øst-Europa, gjør de det via økonomiske og finansielle virkemidler.Den økende globale innflytelsen er ikke takket være militær innsats, men heller landets økonomi og evnen til rask teknologisk innovasjon. Vestens utfordring blir dermed å vise at den vestlige demokratiske modellen likevel er bedre egnet enn et østlig autoritært styre, for de aller fleste mennesker.

I det store bildet, minner den amerikanske presidenten, Donald Trump, om en trojansk hest. Selv om han fører en aggressiv handels- og teknologikrig mot Kina, gjør han alt i sin makt for å undergrave den vestlige modellens troverdighet.

I historiebøkene, vil man nok kunne se at angrepet på demokratiet vil få langt større konsekvenser enn de nye tollsatsene.

Samtidig forverres situasjonen ytterligere av at Europa, med sine åpenbare økonomiske vansker og geopolitiske naivitet, strever med å opprettholde et sterkt forsvar for den Vestlige modellen.

Kinas fremmarsj kan ikke lenger forhindres. Landet er så stort og mektig at man verken kan boikotte dem eller holde dem tilbake. Og det kinesiske folket har et helt legitimt ønske om å ta del i den globale veksten.

Vesten har ikke annet valg enn å opprettholde gode relasjoner med nye supermakter, men de må på samme tid forsvare egne verdier.

Fremveksten av Kina og det kinesiske systemet, vil uten tvil skape økt konkurranse. Da er det avgjørende at de nye rivaliseringene håndteres på en fredelig måte – uansett kostnad. En verden med åtte milliarder mennesker har ikke råd til en global konflikt.

Hvorvidt Kinas modell for autoritær modernisering kan lykkes i det lange løp, er et spørsmål for fremtidige kinesiske generasjoner. De som ikke husker tidligere grusomheter, blant annet Kulturrevolusjonen, tenker kanskje at den kinesiske modellen er en selvfølge.

Men det moderne samfunnet ble bygget på frihet.

Heldigvis vitner denne sommerens opptøyer i Hong Kong og Moskva, om at betydningen av å leve i et samfunn basert på frihet, ikke vil bli glemt med det første.

Oversatt fra engelsk av Ingrid Lerø. ©Project Syndicate, 2019. www.project-syndicate.org