Tid for fornyelse

Gordon Brown er tidligere statsminister i Storbritannia for partiet Labour. Han er FNs spesialutsending for utdanning og har flere internasjonale verv, blant annet som styreleder for International Commission on Financing Global Education Opportunity.

SYNSPUNKT: Etter tre dager med pomp og prakt, som minnet om et gjenkjennbart Storbritannia, har den amerikanske presidenten Donald Trump forlatt London.

Men bak denne praktfulle britiske fasaden, er det ikke bare den evigvarende debatten om utsettelse av Brexit som skjuler seg, men også en langt mer omfattende identitetskrise:

En søken etter å gjenoppdage hva det betyr å være britisk.

Samtidig er det en smule ironisk, at forrige uke også markerte 75 års-jubileet for D-dagen, som betød begynnelsen på slutten på andre verdenskrig. Det konservative partiet virker nemlig fast bestemt på å avvise enhver avtale med EU, og risikerer dermed en Brexit uten avtale 31. oktober. Et slikt utfall vil nærmest være en økonomisk krigserklæring overfor Storbritannias kontinentale naboland.

Storbritannia, som har lagt sin stolthet i å være pragmatiske, tolerante og ved utøve god rettferdighetssans, står nå i fare for å skape en navlebeskuende, intolerant og kommersiell form for nativisme.

Samtidig – gjennom århundrer – har øy-statusen fått folket til å rette blikket utover, som oppdagere, handelsmenn, misjonærer og diplomater.

Britene betraktet Den engelske kanal som en hovedvei, fremfor en vollgrav.

De var blant de første til å praktisere politisk toleranse. Lenge før Den amerikanske revolusjonen fant sted, hadde Storbritannia allerede – som den franske filosofen Montesquieu påpekte – omfavnet den moderne ideen om frihet. Og i århundrene som fulgte, mestret vi det Winston Churchill omtalte som en av våre viktigste nasjonale karakteristikker: Troen på det han kalte «rettferdig spill».

Men den raske fremveksten av Brexit-partiet, ledet av anti-europeiske Nigel Farage, og hans suksess med å fastsette betingelsene for valget av den neste konservative statsministeren, har fått resten av verden til å lure på hva som har skjedd med det moderate, rasjonelle og ikke-ideologiske Storbritannia, som er kjent for sin empirisme og troen på evolusjonære – heller en revolusjonære – endringer.

Farage har mer til felles med den franske ytre-høyre lederen Marine Le Pen, Trump og Russlands president Vladimir Putin, med tanke på deres egensindige ønske om å ødelegge enhver «global» eller «europeisk» institusjon, enn han har til felles med tradisjonelle britiske verdier.

Og ved å assosiere patriotisme med en uforskammet oss-mot-dem nativisme, som er rettet mot – og demoniserer – innvandrere, europeere og muslimer, gir han landet et introvert og fremmedfiendtlig rykte.

Resultatet er at han kaprer landets historie og hva det betyr å være britisk.

I et lekket 14-siders notat, forteller Storbritannias mest høytstående tjenestemann, at en Brexit uten avtale, vil føre til at prisene stiger 10 prosent, at landet vil oppleve en tilbakegang, og at man ikke kan utelukke opprør blant befolkningen. I tillegg kan fredsavtalen i Nord-Irland kollapse, og unionen med Skottland kan være i fare. Men takket være Farage – og «Faragismen» – som nå preger landets regjeringsparti, Det konservative partiet, fremstilles selvpåført økonomisk skade som en guddommeliggjørelse av britisk patriotisme, selv om det åpenbart går imot nasjonale interesser.

Ensporet nasjonalisme er ikke kun en britisk sykdom: Store deler av Vestens befolkning betrakter globalisering for å være «lederløst», i mangel på et menneskelig ansikt, og lik et ukontrollerbart hurtigtog.

Overalt må moderate ledere ikke bare respondere på den økonomiske misnøyen blant flere millioner som lider under tap, men også respondere på den kulturelle pessimismen og beskyldningen om at politikere står «i det for egen nytte».

Denne misnøyen gir næring til den populistiske nasjonalismen, for eksempel Trumps støttespiller Stephen Bannon og hans likemenn.

Men det som gjør situasjonen så mye verre for Storbritannia, er en rekke alvorlige feil i politisk dømmekraft, både under og i etterkant av folkeavstemningskampanjen i 2016. Mens den tapende «remain»-siden bedrev en økonomisk kampanje der de spilte på frykten for tapte arbeidsplasser, bedrev den seirende «leave»-siden en kulturell krig, der de fremhevet frykten for immigrasjon og vektla behovet for at patriotiske briter må «ta tilbake kontrollen».

I stedet har Facebook, ­Twitter og andre sosiale medier skapt et uekte inntrykk av et direkte ­demokrati

Velgerne fikk sjelden høre patriotiske argumenter for å forbli i Europa – at Storbritannia er mest tro mot seg selv når de rettet blikket utover, heller enn innover, og at landets patriotiske oppdrag er å lede i Europa, fremfor å forlate unionen.

I kjølvannet av avstemningen i 2016, ville enhver ledergruppe – bortsett fra de som på den tiden satt ved makten – prioritert å skape en nasjonal debatt for å påminne folket om at en intolerant og isolerende form for nasjonalisme, ikke er et uttrykk for britiske verdier, men en forsømmelse av disse verdiene. Den debatten fant imidlertid aldri sted.

Nå som regjeringen til statsminister Theresa May kollapser og Parlamentet knapt fungerer, har Brexit avdekket en krise som så stikker så dypt at den ikke lenger kan kureres med tradisjonelle medisiner – uavhengig av endringer i politikk, leder eller regjering.

I likhet med andre representative demokratier, undergraves den allerede loslitte tilliten til politikken ytterligere, fordi politiske partier ikke lenger utfører sine tradisjonelle roller i form av å lytte til opinionen i folket, og deretter fremme en informert og robust konsensus.

I stedet har Facebook, Twitter og andre sosiale medier skapt et uekte inntrykk av et direkte demokrati, der lederne og folket kommuniserer med hverandre på like betingelser.

Selv på sitt beste, promoterer internett kun en brutal krig uten et rike. Og på sitt verste, promoterer det et ekkokammer som isolerer brukerne og forsterker de mest ekstreme holdningene.

Det kan ta flere år å fornye partisystemet. I mellomtiden, må vi benytte muligheten til å forsøke å skape et mer opplyst demokrati. Å arrangere flere folkemøter, kan for eksempel bidra til at velgerne får høre reelle fakta, stille spørsmål til eksperter, og utfordre etablerte meninger. I forkant av en ny folkeavstemning, er det å jobbe seg gjennom ulike temaer på slike arenaer, vår beste sjanse til å skape enighet om Storbritannias europeiske fremtid.

Storbritannia hadde trengt tid til refleksjon før valglokalene åpnet i 2016.

Men, det er ikke for sent.

I etterkant av en slik prosess – med tid til samtaler og refleksjon – er jeg sikker på at det britiske folket vil befinne seg i et langt mer tolerant, rettferdighetssøkende og utadrettet land, enn det landet som for tiden preges av ekstremister som påstår at de prater på vegne av folket.

Oversatt fra engelsk av Ingrid Lerø. ©Project Syndicate, 2018. www.project-syndicate.org