Tap og seier for bøndene

Onsdag kan bli stående som en symboltung dag for landbruket – denne næringen som er så viktig for å sikre kulturlandskap og arbeidsplasser over hele landet.

Dagen begynte med at Stortinget behandlet en jordbruksavtale som bekreftet at Høyre og Frp nå er nesten like mye for landbrukssubsidier som de andre partiene.

Den endte med at NRK sendte en dokumentar om et svinehold som var så forferdelig at forbrukernes tillit til dyrevelferden i landbruket forsvant som dugg for solen.

Hvilke av de to hendelser som blir viktigst avhenger i stor grad av hvordan landbrukets organisasjoner håndterer spørsmålene som nå kommer om dyrevelferd.

Det er mye som kan skrives om den dokumentaren som ble sendt på NRK onsdag. Muligens var den laget med et formål om å vise frem bønder som mishandlet dyr.

Det ble brukt skjult kamera, og noe av det som ble vist på film var så grovt at man må spørre seg hvorfor politiet ikke ble koblet inn for mange år siden.

Glansbildet falmer

Men alt dette er avsporinger.

Landbruket kommer ikke unna at det nå er dokumentert at noen svineprodusenter driver med regelrett dyremishandling.

De slår og drar dyrene, og steriliserer med sløv kniv uten å gi grisen bedøvelse. Det siste gjaldt bare én produsent og han var neppe representativ. Totalt er det også bare 13 gårder som er besøkt. Det er teoretisk mulig at filmprodusentene i et bevisst forsøk på å skade næringen har funnet frem til akkurat de 13 som driver dårlig. Men det er ikke sannsynlig.

De fleste forbrukere som så, og som kommer til å se, filmen vil konkludere med at glansbildet av norsk matproduksjon er akkurat det: Bildene av blide bønder som koser med tydelig fornøyd smågris er glansede. I virkeligheten er bøndene bare opptatt av å gjøre driften så billig og enkel som mulig, og de ser på dyrene som produkter og ikke som levende vesener med lovfestet rett til et verdig liv.

Flere av bøndene i dokumentaren var også vel vitende om at de brøt lover og regler. En av dem begrunnet det med at norske forbrukere ikke vil betale nok for norsk mat. De var på et vis tvunget av markedet til å mishandle dyrene.

Den kommentaren er ekstra skadelig for landbruket fordi den etablerer en motsetning mellom god økonomi og dyrevelferd. Standardproduktene i kjøttdisken er relativt billige i norsk sammenheng.

Det er virkelig ille for bøndene, dersom forbrukerne tror at en standard kotelett eller kyllingfilet er blitt til på et bruk der dyrene mishandles.

Kjøttprodusentene har utfordringer nok med klimaforkjempere og ernæringseksperter som sier at vi bør spise mindre kjøtt.

Omdømmekrise

Av og til er det en direkte motsetning mellom dyrevelferd og økonomi. Det faktum at mange norske kyr fortsatt står på bås, mens dyrevelferden tilsier at de skal kunne gå fritt omkring, skyldes økonomi. I flere jordbruksoppgjør har kravet om løsdrift blitt utsatt, fordi bøndenes organisasjoner mener at det er for kostnadskrevende å bygge om fjøsene.

Andre ganger dreier dyrevelferd seg utelukkende om bondens holdninger. Hvis kjøttprodusentene skal komme seg ut av den omdømmekrisen de nå står i, er de nødt til å vise frem alle de produsentene som behandler dyrene bra. Ikke bare de få som er plukket ut av systemet selv, men alle.

Det blir nødvendig å vise en lang større åpenhet enn det landbruket har vist til nå.

Ber et TV-team eller en fotograf om å få besøke en kylling-, svin- eller storfeprodusent, må de få lov – selv om det er praktisk krevende og kanskje gjør det vanskeligere å opprettholde godt smittevern.

Politisk bevegelse

I tillegg må åpenbart Mattilsynet styrkes – både økonomisk og faglig. Det burde det ikke være så vanskelig å få politisk gjennomslag for. I løpet av de siste årene har det skjedd en oppsiktsvekkende holdningsdreining i de store partiene. Mens Ap-ledelsen under Jens Stoltenbergs styre stort sett bare var opptatt av å få redusert de statlige overføringene til bøndene, har dagens Ap tatt opp konkurransen med Sp om å fremstå landbruksvennlig.

Aller størst bevegelse har det vært i Høyre og Frp. I forrige stortingsperiode var det i praksis ikke noen i Høyres stortingsgruppe og organisasjon som brød seg om landbrukspolitikk. Nå er det etablert et eget nettverk som jobber aktivt for å få Høyres ledelse til å se betydningen av å opprettholde den sterke distriktsnæringen som landbruket er.

Fremskrittspartiet hadde landbruksministeren helt frem til i vinter, og det har ført til at partiet har lagt bort sine gamle partiformuleringer om at subsidiene til bøndene bør fjernes.

Eller for å si det mer korrekt: Målet er satt som en ambisjon langt frem i tid og er ikke styrende for politikken her og nå.

Helt siden 2013 har det blitt stilt spørsmål om Høyre og Frp har endret seg av plikt eller lyst. Ettersom KrF og Venstre har sittet på vippen i Stortinget, og ettersom de er mer enige med opposisjonen enn med de blå, har de to høyrepartiene blitt tvunget til å føre en kostnadskrevende landbrukspolitikk.

Historisk oppgjør

I fjorårets jordbruksforhandlinger var det også ventet at KrF, som den gang satt på vippen i Stortinget, ville presse frem en bedre jordbruksavtale enn det regjeringen gikk inn for. Slik gikk det ikke. Frp-statsråden Jon Georg Dale la et så godt tilbud på bordet at begge bondeorganisasjonene sa ja til en avtale med ham. Resultatet ble at subsidiene til landbruket nå vokser i et sjeldent høyt tempo.

De øker enda mer med den jordbruksavtalen som ble behandlet i Stortinget denne uken. KrFs Olaug Bollestad var ikke noe dårligere enn Dale – også hun kom med et tilbud til landbruket som det var vanskelig å si nei til.

Den avtalen som er inngått nå er historisk i den forstand at den med en bitte liten margin gir bøndene større kronemessig tillegg enn andre arbeidstagere.

Selv om KrF fikk inn mange landbruksvennlige formuleringer i Granavolden-erklæringen, var det mange som regnet med at partiet ville slite hardt med å få dem konkretisert i et regjeringssamarbeid der det er kjøttvekta som rår. Men det gjorde partiet – antageligvis fordi hverken Høyre eller Frp synes det er noe problem at subsidiene til landbruket fortsetter å øke. De er blitt landbruksvennlige.

Det vil de være akkurat så lenge som forbrukerne – velgerne – synes det er et poeng å opprettholde et norsk småskalalandbruk – i den tro at det sikrer sunn mat produsert med dyrevennlige verdier.