Sosialdemokratiet må finne seg selv igjen

Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk ved Høgskolen Innlandet, Lillehammer.

Jeg bodde og arbeidet i København tidlig på 1990-tallet. 1990-årene var tiåret da vi så en voksende velgertilknytning til sosialdemokratisk politikk, i Danmark så vel som i europeiske land.

I Danmark fikk vi som konsekvens Poul Nyrup Rasmussens regjeringer I, II, III, IV. Så var det slutt.

Problemet med den sosial demokratiske bevegelsen gjennom 1990-årene var at tiårets valgte regjeringer i en europeisk sammenheng og Danmark brukte samme nyliberale politisk-økonomisk terminologi som den politiske høyresiden. Den britiske statsministeren Tony Blair fra Labour party var den mest eksponerte i dette skiftet av terminologi og politikk i retning nyliberalisme, kalt «the third way». Det nye Labour referer til en periode i britisk historie og for Labour Party, det britiske arbeiderpartiet, fra midten av 1990-tallet og fram til 2010 da partiet var ledet av Tony Blair og Gordon Brown. Det danske sosialdemokratiet tok etter og fikk i begynnelsen en voksende velgermasse. Markedstro, konkurranse og avregulering i både privat og offentlig sektor ble framtidsløsninger.

Skillet mellom den sosialdemokratiske venstresiden og den liberale og konservative høyresiden ble vanskelig å se.

Det ble en vanlig oppfatning blant folk at sosialdemokratiet ganske riktig hadde beveget seg mot høyre.

I Norge fikk den markedsliberale Solbergske staten sin begynnelse.

Men denne sosialdemokratiske flørten med nyliberal policy har skapt en dypgående mistillit til sosialdemokratiet generelt i Europa de siste ti årene. Det så man tydelig etter  parlamentsvalgene i Tyskland og Frankrike nylig.

I Danmark ente det opp med den konservative samlingsregjering til Fogh Rasmussen fra 2001, med solid oppslutning blant velgerne. Likevel kunne det registreres en framvekst av kyniske holdninger og manglende entusiasme i velgermassen til politikk generelt, både i Danmark så vel som i andre europeiske land.

Demokratiske underskudd vokste. Markedet, konkurransevinnerne og storkapitalen tok mer og mer over makt og styring, også i offentlig sektor, inkludert velferdssektorene. Folkevalgte representanter og forsamlinger står ribbet igjen. Sett i lys av dette bør alarmklokker ringe, for det synes klart at noe må gjøres for å gjenvinne tillit i politikk og demokrati.

Uten tvil er tiden kommet for å reetablere sosialdemokratiet med sitt gamle omdømme som velferdsstatens garantist.

Det trengs en realistisk transformasjon for progressive forandring. Det må skje et radikal skifte av retning, og den sosialdemokratiske opprinnelige fortelling må gjenfortelles og spres; sosialdemokratiet som den moderne velferdsstatens skaper og fortsatt sosioøkonomiske fundament med staten som investor og fordelingsinstans.

Skal så skje må sosial­demokratiet leve opp til sitt historiske renommé

Det første tegnet på et slikt skifte burde være en forandring av det politiske språket som brukes. Som en begynnelse trenger vi å slutte med å akseptere privatisering og konkurransebegrepet på alle nivåer og i alle sektorer som grunnlag for produktivitetsvekst og innovasjon.

Den nyliberale ideologiske terminologi må avvises slik at sosialdemokratiet igjen kommer på offensiven og skaper entusiasme. Ord betyr noe, fordi de ofte utløser følelser som hindrer egen kritisk tilnærming til saker og rasjonelle tankeprosesser som medfører at vi tror noe, blir overbeviste, mens vi i virkeligheten har blitt lurt til ikke å tenke dypere om innhold, mening og konsekvenser. Konkurranse er et slikt ord. Det skaper forestilling om skaperkraft og effektivitet. I mange sammenhenger er dette slett ikke tilfelle, for eksempel i forvaltningen av velferd og omsorg.

Et av de største problemene for sosialdemokratiet er at globaliseringen og europeiseringen fører til svekket demokratisk politisk kontroll.

Markedet vinner med krav om konkurranseevne og stimulerer til økonomiske faktorers dominans over sosiale og politiske faktorer. Vi snakker om vår tids dominante økonomisme, som skaper politisk tvang om markedsgjøring av offentlige velferdstjenester. Dette er ikke tilfeldig, men et resultat av beviste valg gjort av politiske aktører, inkludert sosialdemokratene selv.

Men som alltid i politiske prosesser, sosialdemokratiske partier må reversere også denne prosessen. Det kan gjøres ved å bygge opp politisk støtte til en omstilling av det eksisterende institusjonelle systemet. Dette må gjøres nasjonalt, men i tett samarbeid med andre europeiske land som nå er klare for det i og med den pågående renasjonalisering som skjer i EU.

Framtiden til sosialdemokratiet avhenger av i hvor stor grad de klarer å skape offentlig entusiasme for en politikk som vil skape institusjonelle endringer og reversere New Public Management-reformer i praktisk politikk. Saker som nå karakteriseres som «irrelevante», slik som for eksempel velferdsstatens organisering framfor dens finansiering. Velferd og rettferdighet er noe mer enn hva økonomismen forkynner. Økonomiske kalkulasjoner er nødvendige, men de må miste sin dominerende rolle i mange velferdssektorer.

Den solbergske staten trenger avløsning, hevder den politiske opposisjonen.

Skal så skje må sosialdemokratiet leve opp til sitt historiske renommé og forplikte seg til sosial rettferdighet og utjevning og et reelt folkestyre og demokrati på alle nivåer. Dette betyr nye institusjoner og reguleringer, og en politikk støttet av framtidstro og overbevisning om et nytt og bedre samfunn.

Jeg snakker aldeles ikke om et ideologisk Utopia, men om at stadig flere sosialdemokrater i Norden har begynt å kreve «et kvalitativt godt samfunn». Det gjelder særlig fagbevegelsen, der Fellesforbundet i Norge særlig kan nevnes. Dette er målet for det moderne sosialdemokratiet.