Skandaler uten syndebukker

Det er ganske mye som ikke fungerer i det velsmurte norske samfunnsmaskineriet. Høringen om helikoptrene viste at det ikke alltid er så mye å gjøre med.

Mandag brukte Stortingets kontroll og konstitusjonskomité hele dagen på å grave seg ned i helikopterskandalen. En sammenhengende rekke av forsvarsministere helt tilbake til forrige årtusen deltok i høringen der komitéen forsøkte å finne ut når og hvorfor det gikk galt.

Resultatet ble magert: Det er ikke mulig å peke på én, eller to eller tre enkelthendelse eller aktører som kan klandres for at leveringen av NH 90-helikopteret er blitt 14 år forsinket og at det blir langt dyrere å drifte enn noen hadde forestilt seg.

Den grunnleggende feilen ble gjort da de nordiske forsvarsministerene på slutten av 1990-tallet forsøkte å bruke helikopter-prosjektet til å utvikle det nordiske forsvarssamarbeidet, og da de igjen satset på å få til europeisk fellessatsing om et stort våpenprosjekt.

Forsvarets folk var skeptiske, men hvem kunne si nei til noe så politisk riktig? Skal NATO og Norden noen gang få til mer samarbeid om utvikling av forsvarsmateriell, må man starte et sted – vel vitende om at man kanskje ikke får det til første gangen.

Unike krav

En av flere grunner til at fellessatsing mislyktes, var at alle partnerland ganske raskt begynte å stille unike krav til helikopteret. I høringen på mandag ble det mange ganger sagt at vi etterhvert bestilte det aller beste av det beste – en Rolls Royce, mens vi kunne ha klart oss med hyllevare.

Det er en tenkning som er høyst relevant i andre sammenhenger, men kanskje ikke for Forsvaret. Hvilken regjering vil ta ansvar for at vi sender våre kvinner og menn ut i krigen med halvgodt materiell? Vi plikter å gi dem det aller beste, slik at de har størst mulighet for både å vinne og å overleve krigen.

Inntrykket etter høringen var at det av og til går galt, og at det skyldes en rekke forståelige og akseptable omstendigheter. I slike situasjoner bør man ikke bruke for mye krefter på å finne såkalte læringspunkter og syndebukker.

Trøsten i helikoptersaken er at Forsvaret fortsatt insisterer på at vi til sist vil ende opp med et helikopter som er meget bra, og at driften vil bli billigere med årene.

Politiet

Det er mulig at en tilsvarende ydmykhet bør utvises overfor en annen skandale-etat; Nemlig politiet. I helgen viderebragte NRK en oversikt som lokalavisen Raumnes har laget over straffesaker i Øvre Romerike tingrett.

Det viser seg at det i de siste tre år ble gitt strafferabatt i halvparten av sakene på grunn av sen saksbehandling. Årsaken er delvis dårlig kapasitet i rettssystemet, men i størst grad lange etterforskningskøer i Øst politidistrikt. Allerede i høst var køen av ubehandlede saker så lang at Riksadvokaten forlangte handling.

Det sier seg selv at offer for kriminalitet ikke føler seg tatt på alvor når politiet først lar det gå vinter og vår før saken etterforskes, og at den kriminelle i tillegg får lavere straff enn vanlig på grunn av politiets sene arbeid.

Skylden er regjeringens. Politimesteren i Øst politidistrikt har selv pekt på politireformen og en krevende omstillingsprosess som en årsak til restansene.

Men det er også et faktum at antallet sedelighetssak- og overgrepssaker har vokst kraftig og at politiet har hatt store og krevende saker å jobbe med. Det krever blant annet store ressurser å etterforske en antatt bortføringssak uten at offentligheten skal vite om det.

Regjeringens påpekning av at kriminalitetsbildet har endret seg er riktig. Det er rett og slett blitt større etterspørsel etter politiarbeid. Da må det gis enda mer penger enn de årlige rekordbevilgningene. Regjeringen kan heller ikke klandres for at det etter 22. Juli har oppstått et tverrpolitisk ønske om å styrke beredskapen mot terror. Balansen innad i politiet mellom beredskap og etterforskning er blitt kraftig forrykket. Riksadvokaten advarte mot denne utviklingen allerede ganske raskt etter 2011, og lenge før politireformen ble satt ut i livet.

Svaret på politikrisen blir dermed at det kanskje ikke er så mye å gjøre med. Skinnfellen strekker ikke over alt, og det er grenser for hvor fort politikerne kan gjøre skinnfellen større.

Det er kanskje lurt ikke å bruke alt for mye ressurser på å lete etter syndebukker og å forsøke å sette fast regjeringen i akkurat denne saken.

Medmindre politireformen er så dårlig gjennomført at den i seg selv forklarer store deler av politiets mangler, og medmindre det har vært mulig med realistiske alternativer. Det er verdt å minne om at én grunn til at Ap sin tid støttet politireformen, var at partiet var enig med regjeringen i at det var et stort behov for endring.

Dermed er vi ved en politisk hovedproblemstilling i alle skandalesaker: Man bør lete etter syndebukker, og det er alltid noe å lære av feilslåtte prosjekter. Samtidig bør både pressen og den politiske opposisjonen være åpen for at det av og til bare går galt – uten at det er så mye lære av fortiden.

Bane NOR håper nok intenst på at den varslede årelange forsinkelsen på Follobanen blir sett på som et resultat av uheldige omstendigheter. Organisasjonen har pekt på uventet dårlige grunnforhold som én av flere årsaker.

Det var også en viktig del av begrunnelsen for at Bane NOR i fjor varslet utsettelser på InterCity-utbyggingen. Begrunnelsen er egnet til å stille ansvarlige politikere sjakk matt. Hva vet vel de om grunnforholdene? Og hvilken politiker tør å tvinge igjennom jernbanebygging i et områder der man ikke er sikker på fundamenteringen?

Kanskje er det ikke noe annet å gjøre enn å si at Bane NOR må sørge for bedre undersøkelser i forkant av nye utbyggingsprosjekter.

Overraskende

Samtidig er det noe mystisk med den nyopprettede jernbane-utbyggeren. Utsettelsen av Follobane-prosjektet kom helt overraskende på en statsråd som bare noen dager i forveien hadde forsikret Stortinget om at alt var i rute.

Intercity-forsinkelsene kom også som julekvelden på kjerringa for det store politiske flertallet som året i forveien hadde vedtatt tidsplanen for InterCity – basert på grunnlagsmateriale fra det som i dag er Bane NOR.

Her må det være noe galt med organisasjon og ansvarslinjer som det er grunnlag for å granske.

Tilsvarende kan det ikke være tvil om at det er grunn for politikerne til å stille nye spørsmål om nødnettet. Det sviktet igjen da Geiranger ble isolert av et ras. Det var visstnok et diesel-aggregat som manglet drivstoff.

Hele poenget med et nødnett er at det skal virke når noen er i nød – alltid. Her må det være minst én syndebukk.