Øst vs Vest i Europa

SYNSPUNKT: Selv om velstanden i de øst-europeiske landene har økt etter at de ble medlem av unionen, blir avstanden til de vestlige landenes normative og materielle standard stadig større. Regionen har strevd med masseutvandring, særlig blant den unge delen av befolkningen, og selv om pengeforsendinger fra arbeidere i Vest-Europa har bidratt til økt levestandard, har befolkningsnedgangen skapt nye utfordringer.

Dagens splittelse mellom øst og vest er ikke uventet. Da EUs medlemsland begynte å diskutere en østlig ekspansjon – først under et toppmøte i Amsterdam i 1997 og deretter på et møte i Nice i 2000 – synes de det var svært vanskelig å venne seg til tanken. For å være helt presis, virket det som at mange fornektet behovet om å tilpasse unionens institusjoner og sikre økt økonomisk samarbeid for å integrere nye medlemmer og bevare unionens bindekraft.

En liknende skepsis lever fortsatt i beste velgående, men forskjellen er at både gamle og nye medlemsland lar seg påvirke. Samtidig kommer man ikke unna at EU – før 2004 – var basert på et felles håp om en felles europeisk fremtid.

I tiåret etter Den kalde krigen, var både øst og vest ivrige etter å forfølge en sterkere union – i troen på at det ville skape fred og velstand.

Denne sterke overbevisningen har siden blitt svekket av tvil, som springer ut fra uenigheter om grunnleggende verdier og verdenssyn.

I dag føler øst-europeere seg som andreklasses innbyggere, og de anser vest-europeere for å være arrogante, egoistiske voktere av egne interesser.

På samme tid, synes vest-europeere at øst-europeere burde være mer takknemlige, og at de burde vise mer solidaritet, spesielt når det gjelder å ta imot innvandrere og flyktninger.

EUs utfordring er derfor å utvikle en ny felles forståelse, uten å gi etter så mye som en millimeter når det gjelder å ivareta union­ens kjerne­prinsipper

For å være enda mer presis, så frykter vest-europeere at øst-europeerne forholder seg til lovgivningen og maktfordelingsprinsippet som vestlige institusjonelle særegenheter, heller enn grunnpilarer i det europeiske prosjektet. Den ungarske statsministeren Viktor Orbán, legger tross alt ikke skjul på at han drømmer om å etablere et såkalt «illiberalt demokrati», der majoriteten kan tråkke uhindret på minoritetenes rettigheter. Enda verre er det, at han ser ut til å tro at et autokratisk majoritetsstyre kunne vært et godt utgangspunkt for EUs solidaritet. Men der tar han grundig feil.

Orbán og hans populistiske tilhengeres perverse ideer om demokrati – for ikke å nevne forsøkene på å undergrave rettssystemets uavhengighet og den frie pressen – står i sentrum av den nye konflikten mellom Øst-Europa og Vest-Europa.

Det er ikke én bestemt hendelse eller lov som skaper uenighet; dette er en dyp konflikt om grunnleggende verdier.

Å løse denne normative uenigheten vil ta veldig lang tid. EUs utfordring er derfor å utvikle en ny felles forståelse, uten å gi etter så mye som en millimeter når det gjelder å ivareta unionens kjerneprinsipper.

EU kan ikke overleve som et nasjonalistisk prosjekt, fordi nasjonalismen er nøyaktig den samme impulsen som unionen skulle dempe.

De som insisterer på å tolke prosjektet annerledes, planter giftige frø som kan ta livet av unionen. Siden verden befinner seg i et geopolitisk og økonomisk skifte mot Asia og Stillehavsregionen, ville en samtidig kollaps av en samlet europeisk enhet, stille kontinentet i skyggen i flere generasjoner fremover.

I tillegg til en felles respekt for demokratiske verdier, drar heldigvis Europas solidaritet også nytte av en kommersiell enhetsfølelse.

Et resultat av ekspansjonen i tiden etter Den kalde krigen, var opprettelsen av flere nye arbeidsplasser i Øst-Europa, som følge av investeringer fra vest-europeiske selskaper, spesielt i bilindustrien. I tillegg til å styrke økonomien i de nye medlemslandene, satte investeringene fart i den overnasjonale bilindustrien, som både øst og vest har blitt like avhengig av.

Nå legger bilindustrien ut på en reise med omfattende strukturelle endringer, ettersom den beveger seg fra bensin- og dieseldrevne motorer til elektriske motorer. Utenforstående observatører kan tilgis for å tro at omleggingen er et rent vest-europeisk – særlig tysk – initiativ. Men realiteten er at de kommende endringene vil påvirke jobber over hele Europa, spesielt i de østlige medlemslandene. Dette er en felles utfordring som krever en felles løsning. Hvis dagens øst-europeiske ledere ikke anerkjenner det, må de respektive landene betale en høy pris.

Utfordringene knyttet til den europeiske bilindustrien representerer også en gylden mulighet til å avslutte konflikten mellom øst og vest.

Den kollektive innsatsen som trengs, for at Europa fortsatt skal være konkurransedyktig innen produksjon av elektriske biler, digitalisering og andre kommersielle områder, kan overskride og ugyldiggjøre det som henger igjen av mistanker, beskyldninger og harme fra de siste 15 årene. Det kan lede Europa tilbake på den rette veien mot felles velstand.

Selv de som er like blinde for EUs positive kraft, som det Orbán er, burde klare å se det.

Oversatt fra engelsk av Ingrid Lerø. ©Project Syndicate, 2019. www.project-syndicate.org