Norsk næringspolitikk er rigget - og SMB-sektoren taper

Følger man mediebildet så ser man at det er noen få store bedrifter som til enhver tid er premissleverandører for utformingen av norsk næringslivspolitikk.

Det er selvfølgelig helt naturlig at interessen rundt store bedrifter med omfattende statlig eierskap, som Equinor, DNB, Telenor og Norsk Hydro er stor. Det skulle bare mangle.

Likevel er det verdt å understreke at selv om disse bedriftene er store i norsk sammenheng, så befinner 90 prosent av arbeidsstyrken i privat sektor seg i bedrifter med under 20 ansatte, i den såkalte SMB-sektoren.

For det første er vår oppfatning at NHO ikke lenger er en god representant for «hverdagsnæringslivet»

Det finnes områder hvor store børsnoterte selskaper og Ola Nordmann Elektro har overlappende interesser, men det er ikke mange.

• Næringsministeren svarer | Det er aldri lett å være liten

Likevel opplever vi gang på gang at det regulatoriske rammeverket hovedsakelig tilpasses de store.

Et eksempel er det nye tvangsmulktregimet hvor skatteetaten bøtelegger bedrifter som ikke klarer å overholde alle rapporteringsplikter.

Størrelsen på boten er like stor enten du er selvstendig næringsdrivende eller et konsern med en stor regnskapsavdeling.

Hadde man satt de små bedriftenes behov og interesser først, så hadde man aldri kommet opp med en ordning som rammet så skjevt.

En utdatert konflikt

Denne skjevheten ser man også tydelige eksempler på i det såkalte trepartssamarbeidet, hvor Staten, LO og NHO, nærmest på bakrommet legger føringer for organiseringen av hele norsk næringsliv.

For det første er vår oppfatning at NHO ikke lenger er en god representant for «hverdagsnæringslivet», som lang på vei oppfatter dem kun som en interesseorganisasjon for de største norske bedriftene.

Fra et SMB-perspektiv blir det dessuten ekstra frustrerende å se den lammende effekten samarbeidet mellom NHO og LO i realiteten har på norsk næringsliv.

Vi opplever at dette samarbeidet holder liv i en kunstig og ikke minst utdatert konflikt mellom arbeidsgiver og arbeidstaker som kun er relevant for noen få store bedrifter.

Den tradisjonelle forståelsen av maktbalansen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker gir nemlig ikke lenger et realistisk virkelighetsbilde.

I dagens arbeidsliv er det kompetansen som er den viktigste kapitalen, og kompetansen eies i stadig større grad av arbeidstakeren.

Denne endringen gjør noe med selve dynamikken i arbeidslivet. Problemet er at både LO og NHO ser seg tjent med å holde liv i den utdaterte virkelighetsbeskrivelsen. De trenger det for å opprettholde «status quo» og for å rettferdiggjøre sin egen maktposisjon og relevans.

Symbolsaker

Mange av de samme utdaterte sannhetene ser vi dessverre også i politikken, hvor de fleste partier stort sett er enige om det meste.

Konsekvensen er at symbolsaker som taxfreekvoter og plastposeavgifter blir løftet frem som noen av de viktigste næringspolitiske diskusjonene.

Det er greit med symbolsaker, men effekten er at helt nødvendige politisk drevne retningsendringer har blitt nedprioritert. Det kan se ut som om det også på Løvebakken har blitt et mål i seg selv å beholde «status quo».

Dette har ført til at forhold som er helt prekære for landets over 200.000 små og mellomstore bedrifter ikke får nødvendig oppmerksomhet.

Viktige saker som blant annet sykelønn, formueskatt og tvangsmulkter er helt øverst i bevisstheten til de fleste næringsdrivende i Norge.

Likevel nedprioriteres disse sakene fordi store samfunnsinstitusjoner ikke ser seg tjent med å løfte dem opp.

Jeg mener det må en omfattende endring til i norsk næringspolitikk slik at premissene blir definert av de små og mellomstore bedriftene. Det finnes i dag over 200 000 SMB’ere som føler seg oversett og ignorert.

Dette er bedrifter som skaper to av tre nye arbeidsplasser her i landet og som dessuten sysselsetter 90 prosent av de ansatte i privat sektor. Vi skal fortsette kampen for disse bedriftene – for hverdagsnæringslivet.

Vi skal endre premissene og det håper vi å få så mange som mulig med på.