Mediene og metoo

Det er ikke ofte VGs redaktører stiller i Dagsnytt atten og på Debatten i NRK for å legge seg flat. Det hører i det hele tatt til sjeldenhetene at avisredaktører i Norge er så selvkritiske at de medgir offentlig at det er gjort dårlig arbeid i redaksjonen og at en sak aldri skulle ha vært publisert.

De to VG-sjefene, Gard Steiro og Hanne Skartveit, må ha hatt en uvanlig frykt for at en stor del av befolkningen skulle tro på Trond Giskes påstand om at VG allierer seg med Giske-motstanderne og driver maktspill mot ham. Høyst sannsynlig har det også betydning at det i januar ble kjent at avisens sjef-kommentator, Fridthjof Jacobsen, ble kjæreste med en av de i Aps sentralstyre som har vært mest i mot Trond Giske. Jacobsen fikk sparken fordi han i sommer kanskje løy da sjefene spurte ham ut om forholdet.

VG hadde noe å beklage. Den første saken om Trond Giskes opptreden på en bar i Oslo for to helger siden var rammet inn på en gal måte. Noen av leserne kan ha oppfattet det som en ny #metoo-sak – noe det definitivt ikke var. På den annen side har VGs sjefer med sine beklagelser bidratt til at saken ser mer harmløs ut enn den kanskje var. Først og fremst skyldes det at de overhodet ikke problematiserer utsagnet fra kvinnen på bildet om at opptrinnet var helt uskyldig.

Fillesak

Det er i det minste en teoretisk mulighet for at kvinnen og fotografen først – da VGs journalister snakket med dem – syntes at det ble litt mye oppmerksomhet fra Trond Giske, og at de trekker seg når de ser hvor store konsekvenser bildet får. Da blir det viktigste for dem å få frem at dette er en fillesak. Spesielt viktig kan det ha vært fordi de føler seg misbrukt av fagforeningstillitsvalgte som ganske så åpent bruker bildet i en maktkamp mot Trond Giske.

Det er også blitt gjort et poeng av at det var kvinnene som først henvendte seg til Giske – den mest utbredte fortellingen blir da at han bare var grei og stilte opp på en selfie-video. Han ser litt mer villig ut enn andre politikere i samme situasjon, men likevel. Det som ikke kommer frem så tydelig er at kvinnene også til NRK har sagt at Trond Giske litt senere på kvelden kom bort til dem.

Det er her spørsmålet om dømmekraft dukker opp. Når Giske har stått frem på TV og sagt at han i fremtiden skal holde seg unna situasjoner med mye alkohol og stor aldersforskjell, er det pussig at han oppfører seg slik. Han er også så dreven at han burde vite at dette kunne bli offentlig kjent – helt uavhengig av hvordan de tradisjonelle mediene opptrer.

Det var nemlig ikke VG som fikk valgkomitéen i Trøndelag Ap til å endre sin enstemmige innstilling om å velge Giske til fast landsstyremedlem. Kanskje var det trusselen om å sende videosnutten til VG, men det mest sannsynlige er at en publisering på sosiale medier uansett hadde fått samme virkning. De i Trøndelag som på forhånd var i mot Giskes come-back ville ha argumenterte med at det stadig ville dukke opp spørsmål – først på sosiale medier, så i de tradisjonelle mediene.

Samspillet

Samspillet mellom sosiale medier, de tradisjonelle mediene og nye aktivistiske redaksjoner som Resett og Document.no har endret den politiske offentligheten. De tradisjonelle mediene er raskere enn før med å publisere, og samspillet mellom de tradisjonelle og alt det som skjer på sosiale medier gjør at mange saker slår hardere enn før, og at redaktøransvaret blir pulverisert.

I et #metoo-perspektiv er det ekstra ille, fordi kravet til redaksjonelle vurderinger av det som fremmes i offentligheten er ekstra stort. Risikoen er stor for at det kan bli rettet falske anklager mot folk som er så kjent i offentligheten at både seriøse og useriøse medier viderebringer dem – rett og slett fordi det er en kjendis eller maktperson det dreier seg om. Det er absolutt på sin plass å advare mot heksejakt.

Samtidig blir det galt om frykten for heksejakt fører til at det stilles krav om kontradiksjon som det er umulig å etterkomme. Og det er det som i ganske stor grad har skjedd den siste uken. Det hevdes med styrke fra mange ulike aktører at mediene ikke bør fortelle om varslingssaken i det hele tatt før de er forsvarlig behandlet. I så fall hadde det ikke blitt noen #metoo-kampanje. Den dreide seg jo tross alt om å få frem hvordan folk med makt trakasserte unge mennesker som var i et avhengighetsforhold til dem. Dersom de hadde varslet i all stillhet – uten den oppmerksomheten som fulgte med mediedekningen – ville de ganske sikkert ha latt være å varsle. De ville ta det for gitt at maktpersoner helt sikkert ville sikre seg at varslingen endte i ingenting, og at det var varsleren som tapte.

Offentliggjøring er dermed en del av #metoo. Det er også i offentligheten at tillit må gjenopprettes. Eller er det det? De siste ukenes debatt har vist at det også i spørsmålet om politikertillit har dukket opp nye problemstillinger. Det stilles spørsmål om hvor lenge Trond Giske skal sone, og om det ikke snart er tid for at Frps Ulf Leirstein og Høyres Kristian Tonning Riise får komme tilbake for fullt i politikken.

Premiss

Spørsmålet har et slags juridisk premiss. De har fått en straff, og den er tidsbegrenset. I spørsmålet om tillit til en politiker er det spørsmålet åpenbart feil stilt. Noen av dem kan gjenopprette tillit på kort tid, mens andre aldri vil gjøre det.

Det siste gjelder kanskje for den tidligere Unge Høyre lederen Tonning Riise. Han var møteleder på årsmøtet til Innlandet Høyre for noen uker siden, og til Klassekampen er det flere Hedmark-politikere som har sagt at de kan tenke seg å gi ham fire nye år på Stortinget. Høyre-leder Erna Solberg lot det ikke gå mange timene før hun i et intervju med Aftenposten satte foten ned. Sålenge hun er sjef er det ikke grunn til å tro at han blir renominert, og da kommer han om to og et halvt år til å være ute av politikken.

Ulf Leirstein, derimot, er nesten fullt tilbake allerede. Siv Jensen har overhodet ikke uttalt seg om hans comeback. Årsaken er at hun vet at velgerne ikke bryr seg. De som stemmer, og kan tenkes, å stemme på FrP, lar ikke en #metoo-sak ødelegge for deres tillit til partiet.