Korset – en snarvei til makt

Helge Simonnes er tidligere sjefredaktør i Vårt Land og forfatter av boken «Kampen om korset i politikken».

SYNSPUNKT. Dersom jeg var en politiker som slet med å få velgerne til å forstå min økonomisk liberalistiske tenkning, ville jeg i stedet ha satset rått på å spille patriotisme, nasjonalisme og kristen identitet.

Det vil være å seile under falskt flagg, men hvorfor skal ikke politikere kunne ta noen snarveier til makt?

Holdningen til innvandring er det som går igjen i disse verdikrigene rundt om i verden

Donald Trump har gitt verden en leksjon for hvordan dette kan gjøres på effektivt vis. Ikke alle har mage til også å inkludere en åndelig retorikk i identitetsbyggingen. Det hadde Trump, og han trakk det helt ut: «Ingen elsker Bibelen mer enn meg» fortalte han publikum.

«Trolig den minst kristne presidenten noensinne», sa hans strategiske rådgiver Steve Bannon under besøket i Norge i mai i år.

I dette spenningsfeltet kan vi virkelig snakke om «fake news»

Etter et par års arbeid med boken Kampen om korset i politikken, som ble lansert på Arendalsuka, er jeg blitt forskrekket over lett populistiske politikere kommer til dekket bord når de bruker åndelig retorikk i sin agitasjon.

Det er ikke bare i USA det skjer, men i mange betydningsfulle land rundt om i verden og også i Norge.

I Brasil brukte Jair Bolsonaro samme oppskrift som sin amerikanske kollega da han ble valgt som president høsten 2018.

Ikke uten grunn har han fått tilnavnet «Tropenes Trump».

I flere europeiske land, blant annet i Polen og Ungarn, har vi politikere som benytter et sterkt åndelig språk. Ungarns statsminister Viktor Orbán er kommet på kant med hele EU.

«Kristendommen er Europas siste håp», sier han.

Ikke alle populistiske politikere sikrer seg rent flertall, men de får så stor oppslutning at de blir en betydelig maktfaktor i politikken.

Under Riksdagsvalget sist høst la Sverigedemokraterna mer vekt på å kommunisere til kristne forsamlinger om «kulturkrigen» som hadde rammet det svenske samfunnet. Den høye oppslutningen om partiet ytterst til høyre, kastet Sverige inn i et politisk kaos.

Holdningen til innvandring er det som går igjen i disse verdikrigene rundt om i verden.

I sin bok Der andre tier skriver Sylvi Listhaug at «innvandringspolitikk har gått fra å være en sak på linje med andre saker, til å bli en sak som gjennomsyrer alle andre saker».

Dette er grobunnen for at hun har fått status som den fremste verdikrigeren i Norge.

I striden med Knut Arild Hareide gjorde hun seg bemerket med et åndelig verdispråk der hun også inkluderte korset i den politiske kampen.

Sylvi Listhaug er ikke Donald Trump, men det er ikke til å komme forbi at hun har brukt noen av de samme virkemidlene som førte Trump til makten.

Den åndelige retorikken består i å snakke om «norske, kristne verdier» kombinert med en sterk støtte til Israel. I sin bok avslører hun også sin hun åndelige tenkning.

Her skriver hun flere ganger at «alt skjer av en grunn». Det gamle åndelige munnhellet «det er vel en mening med det» har fått fornyet kraft.

Ekstra sterkt slår det når hun med hyppig bruk av korset rundt halsen anklager KrFs leder for «å sleike imamer opp etter ryggen».

Listhaug har behendig spilt på frykten en del velgere har for at landet skal miste sin kristne identitet. Dette har gitt henne en sentral talerstol på Oslo Symposium, et forum som kjemper for «Norge fortsatt skal være et kristent land».  

Det er ikke bare kristne velgere Sylvi Listhaug når inn til med dette budskapet. Den britiske forfatteren Douglas Murray har skrevet boken «The Strange Death of Europe» om at ikke-kirkelige er blitt langt mer opptatte av å verne om den kristne kulturarven.

Murray er ikke den som lar være å spissformulere seg. I et intervju sier han: «hvor i helvete tror de menneskerettighetene kommer fra?»

De politikere som skal lykkes i å spille på religiøs identitet, må ha evnen til å være så skarpe i munnen at det skaper ubehag hos andre velgergrupper.

Sylvi Listhaug har hatt gode evner her. Det er åpenbart ikke hennes mål å få sympati fra hele befolkningen. Hun søker i stedet etter velger som støtter henne i tykt og tynt, og som sender blomster når hun ble tvunget til å gå av som statsråd.

Donald Trump kom til makten takket være den massive støtten fra kristne velgere. Fra posisjonen i Det hvite hus kan han føre sin politikk som en elefant i et glasshus og tillate seg å stikke kjepper i hjulene for klimasaken.

Han må bare ikke glemme å levere på de «kristne» sakene. Det blir noe ekstra uforsonlig når han skal bevise hva han står for i abortsaken og Israel.

Utnevnelsen av Brett Kavanaugh som høyesterettsdommer handlet dypest sett om abort: Måten Trump kjørte denne saken på politisk har skapt dype skiller i det amerikanske folk.

I en tid som preges av den stadig sterkere sekularisering, er det mange som undrer seg over at religion igjen blir en så sterk driver i politikken.

Salman Rushdie – forfatteren av Sataniske vers – sa nylig i et intervju at religionens fornyede kraft i samfunnet er noe av det som overrasker han mest.