Kommersielle krefter utfordrer diktatorene

Men, de to lederne ser imidlertid ikke ut til å ha forutsett at de russiske og kinesiske kommersielle sektorene er i ferd med å bli selvstendige politiske krefter, som i stadig større grad legger press på politikken.

Russiske og kinesiske multinasjonale selskaper – flere med milliardomsetning – har i løpet av de siste to tiårene blitt mektige utenrikspolitiske verktøy for sine respektive regimer.

Tidligere ble de derimot ansett for å være moderniserende krefter, som kunne bidra til å åpne opp både bedriftsmarkedet og samfunnet.

Nå har imidlertid Anatoly Chubais – en nøkkelperson for det russiske privatiseringsprogrammet – omtalt energikjempene Gazprom og Rosneft som beskyttere av det nye «liberale herredømmet», ettersom selskapene har lovet å skaffe landet kommersielle verdier. (I den grad disse selskapene også skaper tettere bånd mellom tidligere Sovjet-republikker og Russland, jo bedre).

En liknende utvikling fant sted i Kina under presidentperiodene til Jiang Zemin (1993-2003) og Hu Jinatao (2003-2013). Da ble fremveksten av banker som Industrial and Commercial Bank of China og Agricultural Bank of China, samt energi- og tungindustribedrifter som Sinopec, Sinochem og China Railway Construction Corporation, ansett for å være forløpere til modernisering.

I dag kan imidlertid ingen benekte at disse selskapene er tilsvarende ExxonMobil eller Microsoft. Med toppledere hentet direkte fra sentrale politiske posisjoner, har kinesiske mega-selskaper i lang tid representert en sammenslåing av næringsliv og stat.

Ettersom Gazprom, Rosneft og de kinesiske teknologikjempene ZTE og Huawei har blitt viktigere for sine respektive myndigheter, er det blitt enda vanskeligere å skille mellom forretningsinteresser og statlige interesser.

Med hensyn til sine «nasjonale vinnere», ser det nå ut til at både russiske og kinesiske myndigheter forfølger en type politikk som de trolig ellers ikke ville valgt.

Det er ingen tvil om at denne dynamikken utspiller seg for åpen scene i Venezuela. I løpet av det siste tiåret, har Rosneft gitt opp mot 17 milliarder dollar i lån til Chavez sitt regime, gjennom sin tilslutning til Venezuelas statlige oljemonopol, Petróleos de Venezuale (PDVSA).

Rosneft fikk på sin side tillatelse til å utvinne tre millioner tonn olje i 2017, fra oljefeltene i Venezuela. Russland har i det hele tatt investert i en rekke industrier i Venezuela – alt fra banker til offentlig transport. På samme tid, har Venezuela vært en av Latin-Amerikas største kjøpere av russiske våpen.

På grunn av den nevnte gjelden og øvrige økonomiske bindinger, er Putin nødt til å støtte Venezuelas sittende president Nicolás Maduro og hans pressede regime, selv om støtten til Kreml sine operasjoner i utlandet avtar blant den russiske befolkningen.

Rosnefts bindinger til Venezuela er for tette til at de kan trekke seg ut, særlig ettersom vestlige sanksjoner begrenser selskapets mulighet til å søke finansiering blant internasjonale finansmarkeder.

Russlands støtte til Maduro kan likevel ikke sammenliknes med forpliktelsene i Syria, der relasjonen til Assad-familien strekker seg flere tiår tilbake i tid. Det vedvarende engasjementet i Venezuela gjenspeiler heller en kald og hard forretningskalkulasjon.

Ifølge Reuters, har private sikkerhetsansatte med tette bånd til Kreml blitt sent for å forsvare Maduro. Samtidig har det kommet ubekreftede, men sannsynlige, meldinger om at russiske fly forlater Venezuela med forsyninger av gull – som betaling for landets gjeld.

Putin er klar over at dersom nasjonalforsamlingens president Juan Guaidó overtar makten, så vil Maduros støttespillere trolig bli utstøtt og Russlands privilegerte tilgang til Venezuelas oljefelter vil bli opphevet.

Når det gjelder økonomi, kan Maduros fall bety enda større tap for Kina. Kinas investeringer i Venezuela har en estimert verdi på rundt 60 milliarder dollar – minst minst tre ganger høyere enn Russlands. De inngikk – i likhet med Russland – et nært samarbeid med Venezuelas regime på 2000-tallet, da landet blomstret under datidens president Hugo Chávez.

Mens Kina sikret seg nødvendig tilgang til olje for sin hurtigvoksende økonomi, fikk Chavéz mulighet til å gjøre Venezuela mindre avhengig av USA som sitt viktigste eksportmarked for olje. I mellomtiden har kinesiske teknologikjemper bistått Maduros regime med nasjonal overvåkning, og Kina har – i likhet med Russland – solgt dyre våpen til Venezuela.

Men dersom Maduro faller, vil det trolig få mindre følger for Kina enn Russland. Kineserne har nemlig vært nøye med å etablere kontakter i ulike segmenter av samfunnet i Venezuela, inkludert opposisjonen. Og selv om Kina fortsatt støtter Maduro offentlig, har de ikke anklaget USA for kuppforsøk, slik Russland har gjort.  

Dette tyder på at Kina ønsker å unngå den typen radikale virkemidler som Russland tyr til. Kreml konkurrerer nå aktivt med USA om å påvirke hendelsesforløpet i Venezuela, og har beskrevet USAs forsøk på å levere humanitær hjelp over grensen mellom Colombia og Venezuela som en unnskyldning for å smugle våpen til opposisjonen.

Det er ingen tvil om at Kinas moderate atferd delvis skyldes de pågående forhandlingene om en ny handelsavtale med USA.

Før han forlenget fristen for å innføre økte avgifter på kinesisk import, indikerte den amerikanske presidenten Donald Trump, at Huawei og ZTE kanskje kan inkluderes i den endelige handelsavtalen mellom de to landene. Det vil uten tvil tilfredsstille Xi, som har en overordnet interesse i å beskytte disse økonomisk mektige selskapene.  

Med makt til å forby amerikanske selskaper å selge nødvendig data til kinesiske selskaper, kan Trumps administrasjon påføre både ZTE og Huawei alvorlig skade.

Huawei er allerede anklaget for å konspirere om å bryte USAs sanksjoner mot Iran, noe som førte til at selskapets økonomidirektør, Meng Wanzhou, ble arrestert i Canada i desember forrige år. ZTE har på sin side erklært seg skyldig i liknende anklager, og betalte 1,4 milliarder dollar i straffebøter i 2017.

Til syvende og sist, så kan ikke Venezuela benekte den strategiske viktigheten som disse to selskapene representerer.

Den samme beregningen gjelder for Kreml: det er selskapenes privilegier som definerer nasjonale interesser. Men det kan hende vi blir vitne til et motsatt utfall i Venezuela – om enn til Putins store forargelse.

Nina L. Khrushcheva er russisk – og oldebarnet til den tidligere Sovjet-lederen Nikita Khrusjtsjov. Hun er professor i Internasjonal politikk ved universitetet «The New School» i New York og seniorforsker ved World Policy Institute.

Oversatt fra engelsk av Ingrid Lerø.

Copyright: Project Syndicate, 2019. www.project-syndicate.org