Kan vi avverge krisen i Sahel?

SYNSPUNKT Tony Blair er tidligere britisk statsminister.

Noen kriser rammer uventet; de dukker opp av «ingenting», og skaper plutselig store omveltninger og en desperat jakt etter en løsning.

Andre kriser er mer åpenbare, men det er likevel ikke én enkelt faktor som utløser den. Den intensiveres helt frem til det øyeblikket hvor vi tvinges til å innse alvoret i situasjonen og behovet for en umiddelbar løsning melder seg – men da er det allerede for sent.

Sahel og de omkringliggende områdene sør for Sahara-ørkenen, befinner seg i en slik krise. Vi vet hva som venter. Faresignalene blinker. Bevisene er klare. Det internasjonale samfunnet har anerkjent behovet for å konfrontere problemet. Men, til tross for innsatsen, er det ingen tvil om at vi må gjøre mye mer.

Hvis, og på hvilket tidspunkt, krisen utløses – noe som kommer til å skje med mindre man enes om store politiske endringer – betyr nye bølger av ekstremisme og migrasjon, som vil ramme både Europa, Amerika og de arabiske landene.

Og denne «bølgen» kan bli langt større enn flyktningstrømmen fra Midtøsten, som oppstod i forbindelse med borgerkrigen i Syria og Den arabiske våren.

De fem landene som vanligvis inkluderes i Sahel – Mauritania, Mali, Burkina Faso, Niger og Tsjad – inngår i et større biogeografisk område som strekker seg på tvers av Afrika, fra atlanterhavskysten i vest, gjennom det nordlige Nigeria og til Sudan i øst. Befolkningen i disse fem landene, som på nåværende tidspunkt teller omkring 80 millioner, er den raskest voksende av alle landgrupper i verden. Innen 2030, er det beregnet at populasjonen i Niger vil stige fra dagens 21 millioner til 35 millioner; i Burkina Faso vil tallet være 27 millioner, sammenlignet med dagens 19 millioner.

Regionen preges av kronisk fattigdom, og klimakrisen forverrer situasjonen. Styringskapasiteten er svak. Omfattende utfordringer hindrer utvikling.

Resultatet er økt radikalisering og ekstremisme.

Bare i løpet av de siste seks månedene, har terrorangrep i Mali, Burkina Faso og Niger drept nesten 5000 mennesker i 1200 angrep. Det er allerede en signifikant økning sammenlignet med tallene for 2018.

Å si at det internasjonale samfunnet har ignorert problemet eller ikke forstått betydningen av det, er ikke riktig. Ettersom regionens utfordringer har vokst de siste årene, er det iverksatt militære intervensjoner, hvor Frankrike har bidratt betydelig. Samtidig har Sahel-landene etablert en felles militærstyrke, kalt G5 Sahel. Det internasjonale samfunnet har på sin side etablert The Sahel Alliance, som forener regionens ledende aktører og bidragsytere, i samarbeid med europeiske stormakter og USA.

Bare i løpet av de siste seks månedene, har terror­angrep i Mali, Burkina Faso og Niger drept nesten 5000 ­mennesker i 1200 angrep

Men den dystre sannheten erat situasjonen forverres, til tross for bred anerkjennelse av den overhengende faren.

Ja, det stemmer at enkeltland trapper opp sine bidrag. Men for å håndtere denne krisen, kreves omfattende og koordinert innsats. Selv om samarbeidet styrkes gjennom ulike forum, kommer initiativene for sent – de er gode i seg selv, men mister virkningskraft med mindre de samkjøres som del av en overordnet strategi.

Det jeg har lært om slike situasjoner, er at «breddemålet» på de sentrale aktørenes fokus, er det som bestemmer utfallet. Den rekkevidden blir stadig tydeligere etter hvert som krisen utfolder seg, men foreligger sjelden når krisen fortsatt kunne blitt avverget.

Deler av det internasjonale samfunnet responderer selvfølgelig slik det skal. Den franske presidenten Emmanuel Macron og den tyske forbundskansleren Angela Merkel har forpliktet seg til handling, og FNs generalsekretær António Guterres følger situasjonen nøye.

Men flere viktige aktører er distrahert av egne utfordringer; Storbritannia er beleiret av Brexit, Europa av endeløse interne debatter, og USA av eget politisk kaos.

Og Sahel-landene kan ikke avverge krisen på egenhånd. Da jeg besøkte hovedstaden i Burkina Faso, Ouagadougou, var regjeringens tapre innsats med tanke på sikkerhetstrusselen åpenbar. Likevel var det umulig å skjule de overveldende utfordringene myndighetene står overfor.

Min organisasjon, The Institute of Global Change, arbeider med programutvikling i flere land i Sahel-området. Nesten hver samtale med disse landenes ledere, preges av frykten for det som foregår i regionen.

Vi er nødt til å iverksette to umiddelbare tiltak:

For det første; det må arrangeres et internasjonalt toppmøte mellom landene i Sahel-alliansen og andre involverte parter, slik som gulfstatene og multilaterale institusjoner. Formålet er å enes om løfter og forpliktelser med tanke på ulike tiltak, som må integreres i en overordnet plan for regionen. Hvert aspekt – utvikling, politisk styring, infrastruktur, investering, ekstremisme og sikkerhet – bør gjennomgås på en slik måte at landene jobber sammen mot et felles mål, fremfor å etterlikne hverandres tiltak. Selv om ingen bidragsytere ønsker å gi fra seg kontrollen over egne bidrag, må alle aktørenes bidrag koordineres.

For det andre; med solid internasjonal støtte, bør Sahel-landene forplikte seg til å gjennomføre nødvendige reformer og tiltak, slik at de drar god nytte av den støtten de får. Å avverge en krise, krever med andre ord et tett samarbeid der alle parter har sine ansvarsområder, samt omfattende prosedyrer for oppfølging og implementering.  

Det er ingen tvil om hva som vil skje hvis vi ikke lykkes i å håndtere denne krisen.

Sahel er en «tikkende bombe» og ekstremisme sprer seg som ild i tørt gress. Verdens ledere må tenke langsiktig; de må enes om en handlingsplan og iverksette de rette tiltakene for å implementere den. På den måten kan vi hindre at krisens «breddemål» øker.

Oversatt fra engelsk av Ingrid Lerø. Copyright: Project Syndicate, 2019. www.project-syndicate.org