Farvel samarbeids­regjering?

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. Arbeiderpartiets dårlige meningsmålinger i valgkampinnspurten har tatt oppmerksomheten bort fra Høyres utvikling.

I de tre siste ukene har Erna Solbergs parti falt mer enn Ap på gjennomsnittet som lages av pollofpolls. Og mens Ap ser ut til kanskje å ha stanset fallet, ser Høyre ut til å befinne seg lenger oppe i rutsjebakken.

Årsaken til at Ap har dominert mediedekningen, er i stor grad at de to partienes startpunkt var ulikt. Arbeiderpartiet gjorde et veldig godt valg for fire år siden, og det er mange både i partiet og omverdenen som mener at det «naturlige nivået» for Ap ligger over tretti-tallet – langt over der det kommer til å havne mandag kveld.

Høyre, derimot, gjorde et middels resultat for fire år siden – midt på der hvor det har vært i de siste tiårene.

Målingene helt frem til de siste ukene i valgkampen har vist tall både over og under 23.2 som var resultatet i kommunevalget i 2015.

20 prosent

Torsdag lå Høyres gjennomsnitt akkurat på 20 prosent, og de siste målingene viser at partiet har store problemer med å mobilisere de som stemte Høyre i de forrige valgene.

Dersom partiet skulle ende under 20 på valgnatten, nærmer det seg resultatene fra den elendige Høyreperioden fra 2003 til 2007.

Selv om partiet i Stortingsvalg to ganger har sett 14-tallet, er de dårligste kommunevalgresultatene fra nyere tid på 18 og 19 prosent.

Nærmer partiet seg slike tall, kommer diskusjonen om hvorfor tidligere Høyre-velgere ikke lot seg mobilisere. Det mest nærliggende svaret er at de er dønn lei av regjeringsprosjektet.

I de siste ukene har de sett en statsminister og en partileder som har avlyst mange valgkamparrangementer og middag med Angela Merkel bare for å mekle mellom Venste og Frp i bompengestriden.

Hun måtte tvinge dem til enighet på en mer direkte måte enn man noen gang har sett før. Deretter har hun brukt mye av tiden på å kommentere Venstre og Frp-politikere som har snakket stikk i strid med regjeringens politikk.

Høyres valgkampstrateger har alltid lagt vekt på at de skal ha positive budskap og snakke om det de har fått til og skal gjøre. I denne valgkampen har Erna Solberg i stor grad snakket om alt det regjeringen ikke mener og vil.

Hun har blant annet måttet ta avstand fra Siv Jensens utspill om snikislamisering, Sylvi Listhaugs utsagn om båtflyktninger og elbil-andel, Ola Elvestuens løfte om å begrense petroleumsaktiviteten i Barentshavet og Unge Venstres kampanje for å legalisere cannabis.

Høstet lovord

Erna Solbergs uforstyrrelige ro er ikke så imponerende lenger – verken hos velgerne eller hos noen av de tillitsvalgte.

Den siste gruppen har vært fornøyd med at Solberg har vært så tydelig på at hun faktisk ønsket å gi samarbeidspartiene i regjering større handlefrihet til å uttale seg mot regjeringens politikk.

Solbergs analyse har hele tiden vært at det i vår tid er nødvendig for partiene å snakke om sine primærstandpunkter.

Velgerne forstår uansett at et regjeringsparti av og til er nødt til å fronte kompromisser som det selv ikke er enig i, og da er det fornuftig å la representanter for regjeringspartiene fortelle rett ut hvordan det er.

Solberg har også høstet lovord fordi hun har håndtert dragkamper mellom de fire regjeringspartiene med så stor raushet og så mye penger i bakhånd at hun alltid har klart å få dem til å bli enige.

Det gjorde hun forsåvidt i bompengekrisen også, men det tok alt for lang tid.

Mange i Høyre spør seg nå om Solberg burde ha vært mindre tålmodig. Hun burde ha satt hardt mot hardt før sommerferien.

Da hadde man i mye større grad kunnet følge valgkampplanene og snakket om skole, modernisering og forsvaret av private aktører i velferdssektoren.

I Høyre ser de også hvordan Venstre og Frp i denne valgkampen har fremstått med en profil som mange Høyre-velgere misliker kraftig.

Dersom de to partiene gjør det veldig dårlig på mandag, kan det komme både leder- og strategiskifter, men det er like sannsynlig at slike skift fjerner partiene fra Høyre som at de minsker spenningene.

Det er rett og slett ikke noen spesiell grunn til å tro at valgkampen før Stortingsvalget i 2021 vil være noe lettere enn årets valgkamp.

Da melder spørsmålet seg om hele samarbeidsprosjektet.

Er Høyre tjent med å ta det ansvaret partiet nå tar? Det er en historisk bragd å ha samlet alle partiene på den blå siden i en borgerlig blokk.

Det er også mer enn tretti år siden man sist hadde en blå flertallsregjering som kan styre uten å bli stanset av Stortinget.

I Høyre mener de fleste fortsatt at de politiske resultatene av den borgerlige samlingen er veldig gode og at man kan få til enda mer i de to kommende årene.

Denne uken ble siste del av konkurranseutsettingen av jernbanen fremskyndet, det kan også komme nye offensive grep for å få til kommunesammenslåinger.

Regjeringen har muligheter til å endre Norge så mye at det blir vanskelig for eventuelle etterkommere i 2021 å forandre på det som er gjort.

For å si det med bildet tidligere statsråd Linda Hofstad Helleland brukte: Høyre får masse tannpasta ut av tuben, og det er umulig å få den inn igjen.

Farvel til borgerlig samling

Men, kostnadene kan være store. Én ting er at Høyre og de blå taper valget i 2021. Det vil være ganske naturlig etter åtte år ved makten.

Verre er det om Erna Solberg og hennes parti faller godt under 20-tallet og blir stående igjen som vilje- og retningsløse kapteiner på et synkende skip.

Da er det bare å si farvel til den ambisjonen som har erstattet borgerlig samling.

Høyre har nemlig i de siste årene tatt mål av seg til å bli et like stort og naturlig folke- og styringsparti som Arbeiderpartiet.

Høyres mål er at partiet blir så stort at det aldri mer vil oppstå diskusjoner om statsministeren på blå side.

Historisk sett har det vært statsministere fra mange partier på borgerlig side, mens det alltid har vært Ap som har tatt ledelsen på rød og rødgrønn side.

Aller mest fortvilende for Høyre vil det være om partiet blir så lite attraktivt at det skyver alle de såkalte lillavelgerne (de som flyter mellom Ap og Høyre) over til Ap igjen.

Da vil det ikke bare gruse egne ambisjoner, men også gjeninnsette Ap som det ene naturlige styringspartiet her i landet.

Perspektivene er så grusomme – sett fra Høyre – at det er all grunn til å diskutere alternativer til dagens regjering: Mest sannsynlig en ren Høyre-regjering med samarbeidsavtaler med de tre andre.