Europas stille f­lertall snakker ut

George Soros er en ungarsk-amerikanske investor, forretningsmann og mangemilliardær. Han har etablert og leder i dag den globale stiftelsen Open Society Institute som arbeider for fremme av demokrati, menneskerettigheter og økonomiske reformer.

SYNSPUNKT: Et flertall av europeerne ga beskjed om at de ønsker å bevare verdiene som Den europeiske unionen er grunnlagt på, men at de også ønsker radikale endringer i måten EU fungerer på. Deres hovedanliggende er klimaendringer.

Dette favoriserer de pro-europeiske partiene, spesielt de grønne.

De anti-europeiske partiene, som ikke kan forventes å gjøre noe konstruktivt, fikk ikke gevinsten de hadde forventet.

Heller ikke kan de danne den forente fronten som de ville trenge for å få mer innflytelse.

En av de ordningene som trenger endring er «spitzenkandidat-systemet».

Det er ment å gi et slags indirekte valg av EUs ledelse. Faktisk er det slik, som professor Franklin Dehousse i tenketanken Centre for European Policy Studies (CEPS), har forklart i en utmerket, men pessimistisk artikkel i EU Observer, at dette systemet er verre enn ikke noe demokratisk valg i det hele tatt.

Hvert medlemsland har virkelige politiske partier, men den transeuropeiske kombinasjonen deres gir kunstige konstruksjoner, som ikke tjener annen hensikt enn å promotere de personlige ambisjonene til lederne deres.

Dette ser man best i European People’s Party (EPP), som har klart å sikre seg presidentskapet til kommisjonen siden 2004.

Den nåværende lederen i EPP, Manfred Weber, som ikke har noen erfaring i en nasjonal regjering, ser ut til å være villig til å bli med på praktisk talt hvilket som helst kompromiss for å beholde det parlamentariske flertallet.

Det innebærer også å omfavne Ungarns autokratiske statsminister Viktor Orbán.

Det er mye arbeid som må gjøres for å gjøre EU til en vel­fungerende organisasjon

Orbán har gitt Weber et seriøst problem, fordi Orbán åpent har gitt blaffen i europeiske normer og etablert noe som utvikler seg til den rene mafiastaten. Nesten halvparten av de nasjonale partiene som EPP består av, ønsket å utvise Orbáns parti, Fidesz. I stedet for å følge opp, klarte Weber likevel å overbevise EPP om å stille et enkelt krav til Fidesz: å tillate Central European University (CEU, som jeg grunnla) til å fortsette å virke fritt som et amerikansk universitet i Ungarn.

Fidesz klarte ikke å innrette seg. Selv ikke da utviste EPP Fidesz, men suspenderte det så vidt, slik at det kunne bli regnet som del av EPP når presidenten for kommisjonen er valgt. Orbán prøver nå å reetablere Fidesz som et bona fide-medlem av EPP – altså at de har handlet i god tro og fortsatt er medlem. Det skal bli interessant å se om Weber finner en måte å komme ham i møte på.

Spitzenkandidat-systemet baserer seg ikke på en mellomstatlig avtale, så det kan enkelt endres. Det ville vært mye bedre om presidenten av EU-kommisjonen ble direkte valgt fra en nøye utvalgt liste av kvalifiserte kandidater, men det vil kreve traktatsendringer. Presidenten for Europarådet kan fortsette å velges av et kvalifisert flertall av medlemslandene, som beskrevet i Lisboa-traktaten.

Reformen som ville kreve traktatsendringer rettferdiggjøres ved økt demokratisk legitimitet etter valget til Europaparlamentet.

Oppmøte i det siste valget ble over 50 prosent, kraftig opp fra 42,6 i 2014. Dette er første gang at oppmøtet har økt i det hele tatt siden det første valget i 1979, da 62 prosent av kvalifiserte velgere deltok.

Merkelig nok ser spitzenkandidat-systemet denne gangen ut til å lage et drømmelag. Frankrikes president Emmanuel Macron, som er motstander av systemet av prinsipp, er i stor grad ansvarlig for denne utviklingen. Under en middag med Spanias statsminister Pedro Sánchez, vinner av Spanias parlamentsvalg som ble hold like før valget i Europaparlamentet, ble de to lederne enige om å støtte to spitzen-kandidater som ville være ideelle for Europakommisjonen og for Europarådet.

Tyskland er den viktigste tilhengeren av spitzenkandidat-systemet. Hvis Weber taper, vil Tyskland presse på for at Jens Weidmann, toppsjef i Bundesbank, skal bli president for den Europeiske sentralbanken (ECB). Han vil neppe være ideell. Faktisk er han diskvalifisert ved det faktum at han vitnet mot ECB i Tysklands føderale forfatningsdomstol, i et forsøk på å ugyldiggjøre bankens såkalte direkte monetære transaksjoner, en politikk som var avgjørende for å overvinne eurosonens krise tidligere dette tiåret. Jeg håper at dette kommer til å bli mer allment kjent.

Hvilken som helst annen kandidat ville være å foretrekke foran Weidmann som president for ECB. Slik situasjonen er nå vil Frankrike ikke ha noen av toppjobbene. Det ville være bra hvis Tyskland ikke hadde noen heller, fordi det ville gi mer plass til andre land.

Det er mange EU-ordninger ved siden av spitzenkandidat-systemet som krever radikale endringer. Men det kan vente til vi finner ut om og i hvilken grad løftene som er gitt ved parlamentsvalgene vil bli realisert. Det er ennå ikke tid for å erklære seier, hvile og feiring.

Det er mye arbeid som må gjøres for å gjøre EU til en velfungerende organisasjon som oppfyller sitt store potensial.

Oversatt fra engelsk av Ingrid Lerø. ©Project Syndicate, 2019. www.project-syndicate.org