Et voksende elitesamfunn med legitimitetstap

Noralv Veggeland, professor i offentlig politikk, HINN, Lillehammer. 

SYNSPUNKT: Spørsmålet om kunnskapens eller erkjennelsens natur samt spørsmålet om hvordan man må gå frem for å sikre seg kunnskap har opptatt tenkere gjennom hele den vestlige tenkningens historie.

Svarene man har ment å finne har dessuten påvirket hvordan man har tenkt om verden og virkelighetens beskaffenhet, og slik sett har kunnskap øvet avgjørende innflytelse på politikk og vitenskap.

Vi opplever for tiden en utrolig dyrking av karakterer og intelligens (IQ) i skole og utdanning. Hvorfor det? Hvorfor ikke dyrke praktisk handlag, samarbeidsevne, være god og snill? Et klart svar er at både karakterer og intelligens måles og kvantifiseres.

Hva som egentlig måles har aldri vært klart fra forskningens side, men godtas som noe viktig og brukes av politikerne til å fremme nyliberalismens ulikhetsideologi.

De mest skeptiske er kanskje de mange arbeidsgiverne som ser på andre kvaliteter og betydningen av disse i praksis. Men for den politiske høyresiden, Norge så absolutt inkludert, skal de to kvantitativ målte egenskapene dyrkes, og til sammen bli konkurransekraftige eliter på all verdens markeder.

Norge skal bli en vinner fra forskning til bakere, fra helse til snekring og politi. Skoler, universitet og høyskoler kommer i fokus. Den flotte Humboldt Universitetstradisjonen og idealer om kunnskap og læring som en egenverdi for elever, studenter og lærere er en saga blott.

Og «livslang læring», hva er det? Det er blitt politisk retorikk for de fleste poliske partiene å vise til dette prinsippet.

Egentlig er det et inhumant tvangsprinsipp. Naturligvis lærere vi gjennom hele livet, men at det skal blir tvang å ta kurs og bli evaluert slik det er blitt for mange yrkesgrupper er det grunn til å reagere på.

Fysisk arbeid som renhold, bilmekanikere, fiske, landbruk og håndverk er blitt noe mindreverdig

Men det vises til at teknologi og samfunn endres stadig raskere og de dyktigste må bli dyktigere for å lede an som elite i skiftende arbeidsmarkeder. For de andre gjelder begrepet omskolering som en nødvendig betingelse for å følge med i «the race to the top».

Som voksne må vi konkurrere om for eksempel jobber, arbeid eller lignende. Men i hverdagen slipper vi i mange yrker å bli direkte sammenlignet med hverandre. Er jeg for eksempel bedre eller dårligere enn inspektøren eller læreren på naboskolen? Det vet vi heldigvis ikke for det kan ikke måles!

Men lærerhøyskolene krever målet 4 i matematikk for opptak. Sykepleiehøyskolene krever 3. Universitetet i Oslo oppretter egne klasser på 20 personer for de studentene i toppsjiktet på karakterskalaen.

Elitekurs kalles de med oppstart denne høsten, men langt flere vil komme etter hvert lover rektor med UiO som har styret bak seg.

Budsjetter omprioriteres med regjeringens velsignelse. Dette vil sprede seg som fenomen til alle universitet og høyskoler. «De andre» mindre flinke ut fra karakterer og med mindre økonomiske ressurser vil bli nedprioritert og bli b og c lag.

Det tilrettelegges for markedets behov for fleksibel arbeidskraft, som det heter. Dette er hva vi kaller «den solbergske staten».

Også grunnskolen preges av dette. Elevene måles og testes på sammenlignbare skalaer i alle fag, og sammenlignes med tilsvarende utenlandske resultater og i Norge mellom skoler.

Vi har fått fritt skolevalg hvor de høyest rangerte naturligvis velges (av foreldrene). De får altså sammenlignbare resultater mer eller mindre hele tiden. Dette kommer både fra karakterer som elevene får fra og med 8. trinn, gjennom standardiserte prøver som kartleggingsprøver og nasjonale prøver og gjennom prøver som lærerne frivillig lager og gjennomfører.

Barn i Norge begynner som 6-åringer i skolen for tidlig kunnskapstilegnelse i stedet for læring ved lek.

En altfor stor andel hopper av den instrumentale skolegangen når de når den videregående skolen viser all statistikk. Frafallet av elever i videregående skole, ungdommen fra 16-19 år, er kritisk høy i Norge.

Mer yrkesrettet fag, flere lærlingeplasser og mindre teori er sett på som løsningen siden flere år av de fleste politiske partiene både til høyre og venstre. Men hvorfor disse dagene med teori overhodet. Det skremmer mange til å slutte. For noe underlig er skjedd.

Det er abstrakt teori som beholdes, bare i noe mindre omfang enn i de allmennfaglige retningene. Også det som kalles teori må bli praktisk. Men når abstrakt teori beholdes, har det igjen noe med elitetenkningen til myndighetene å gjøre.

Fysisk arbeid som renhold, bilmekanikere, fiske, landbruk og håndverk er blitt noe mindreverdig. Nei, heller elitekurs på universitetene som gir internasjonal anerkjennelse og kan måles og karaktersettes.

– Men legitimiteten til den solbergske elitedyrkingen svekkes. Politiske meningsmålinger over tid viser dette tydelig nå foran kommunevalget.

Folk i Nord Norge reagerer kanskje mest tydelig og gir uttrykk for det. Vendingen mot Senterpartiet av et voksende antall velger peker i samme retning – et opprør mot elitedyrking og følgelig sentralisering på alle samfunnsområder.