En lukrativ kunde for de utvalgte …

SYNSPUNKT | Tallet er så enormt at det nesten er vanskelig å begripe. Hva får du for 500 milliarder liksom?

Til sammenligning utgjorde statens samlede utgifter i 2018 rundt 1300 milliarder kroner.  

Med så mye penger å bruke hvert år blir staten dermed den aller største og mest lukrative kunden for svært mange bedrifter i Norge. For enkelte er staten faktisk også den eneste kunden.

Når felleskapet skal ut på shopping med så full lommebok sier det seg selv at man bør ha en svært bevisst holdning til hvilke leverandører man velger.

Det har man selvfølgelig også, for gjennom offentlige anbudsprosesser velger man ut verdige aktører basert på en lang rekke kriterier. Strenge kriterier har som regel ført til at det er de store aktørene som vinner.

Hvis man på alvor vil bidra til at flere små og mellomstore bedrifter får offentlige kontrakter så bør man heller ha fokus på å dele opp store kontrakter

For å bøte på dette valgte man i 2017 å heve den såkalte terskelverdien til 1,1 millioner kroner. Det betyr at en kommune i dag ikke trenger å legge kontrakter verdt under 1,1 millioner kroner ut på anbud. Målet var at dette skulle bidra til at flere lokale aktører fikk kontrakter.

Dette har på langt nær løst problemet.

Ifølge Regjeringens egne beregninger fra 2018 gikk så mye som 60 prosent av kontraktsmidlene til kun 4 prosent av selskapene.

Ved å heve terskelverdien har man dessuten åpnet opp for en prosess som fort kan oppfattes som lyssky. I en liten kommune med få innbyggere vil svært mange av de offentlige kontraktene nå kunne fordeles bak lukkede dører. Vi ser også at man i mange tilfeller, også for disse kontraktene, velger store, velkjente og «trygge» aktører.

Hvis man på alvor vil bidra til at flere små og mellomstore bedrifter får offentlige kontrakter så bør man heller ha fokus på å dele opp store kontrakter, slik man med hell har gjort under utbyggingen av et stort veiprosjekt i Alta.

Til glede for næringslivet i regionen sørget man for å dele opp prosjektet i akkurat så små deler at de lokale aktørene hadde mulighet til å konkurrere om svært mange av de aktuelle kontraktene.

I Bergen i fjor fikk hotelleier Kjetil Smørås beskjed om at han ikke fikk konkurrere om et anbud til sykehusene fordi han ikke var en del av en landsdekkende kjede. I realiteten hadde staten snevret ned antallet mulige leverandører til tre aktører.

Vi i Bedriftsforbundet løftet denne saken til Stortinget, noe som førte til at anbudskravene ble endret. Resultatet var at Smørås og hans lille hotellkjede til slutt vant dette anbudet.

Det er kjempebra at staten til slutt valgte å snu i akkurat denne saken, men vi ser at det fremdeles er alt for mange offentlige anbudsprosesser som forfordeler de store aktørene.

Som administrerende direktør i Bedriftsforbundet er dette noe som gjør meg oppgitt på vegne av våre medlemmer. De fleste av dem har mellom 5 og 19 ansatte og faller inn under paraplyen SMB – små og mellomstore bedrifter.

Det høres kanskje ikke så imponerende ut, men i mange kommuner her i landet vil en godt drevet bedrift med 15 ansatte regnes som en hjørnesteinsbedrift.

En bedrift som bidrar med livsviktige arbeidsplasser i kommunen og som finansierer en rekke helt nødvendige offentlige funksjoner. Ironisk nok vil den samme bedriften fort kunne bli vurdert som for liten til å få levere tjenester til den samme kommunen.

Sånn kan vi ikke lenger ha det, og jeg både tror og håper at næringsminister Torbjørn Røe Isaksen nå benytter sjansen til å gjøre helt nødvendige endringer i forbindelse med den nye stortingsmeldingen om offentlige innkjøp som er på høring denne uken.

Vi var blant aktørene som kom med innspill, og det bør ikke være noen tvil:

SMB’ene må få bedre tilgang til offentlige kontrakter!