En fremmedgjort elite

ANALYSE: Vel så viktig er det at enda en ny gruppe oppfatter at politikerne har sagt opp samfunnskontrakten.

Den siste uken har det gått en debatt om sammenhengen mellom demokrati og klimakamp. Utgangspunktet var en kronikk i Aftenposten undertegnet av 25 såkalte kulturpersonligheter og akademikere – blant dem filosofen Arne Johan Vetlesen, biologen Dag Hessen, sangeren Lars Lillo-Stenberg og forfatteren Maja Lunde.

De kaller selv kronikken en opprørserklæring, og de oppfordrer «enhver prinsippfast og fredelig borger til å gjøre ikke-voldelig opprør» mot en politikk som ikke tar kampen mot klimaendringene på alvor.

Udemokratisk?

Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen er en av flere som har reagert på kronikken, som han mener er udemokratisk. I starten hektet han seg opp i forfatternes krav om at det skal dannes et råd som kan føre tilsyn med de tiltakene som gjøres for å redde klimaet – altså et råd som skal overstyre politikken. Etterhvert som det er blitt klart at artikkelforfatterne ikke tenkte seg et klimapolitisk vokterråd med all makt, har Røe Isaksen endt opp med å kritisere den udemokratiske undertonen i kronikken.

Og han har absolutt et poeng. Selv om det slett ikke er udemokratisk å mane til ikke-voldelig opprør, og selv om det finnes mange demokratisk forsvarlige modeller for å løfte spesielt viktige beslutninger ut av det vanlige politiske beslutningssystemet, så gjennomsyres kronikken av en holdning om at dagens demokrati ikke gjør det som er nødvendig for å redde klimaet.

En viktig forutsetning i samfunns­pakten er at politikerne gjengjelder den tilliten vi gir dem med skikkelighet og ansvarlighet

Spesielt interessant er kronikkens påstand «Med dette erklærer vi samfunnspakten for å være brutt». Den oppsummerer artikkelunderskrivernes oppfatning om at myndighetene og de ansvarlige politikerne setter våre alles interesser til side, og at de operer i tråd med folkeviljen.

Om de har rett i slike påstander er det absolutt verdt å diskutere. Det er lett å avfeie dem med at partiet som stilte med et helt klart klima- og miljøbudskap i forrige valgkamp ikke engang kom seg over sperregrensen. Så kan debatten nyanseres ved å diskutere om velgerne får anledning til å uttrykke sin egentlige mening om klima i et valg der det er mange andre saker det også skal tas stilling til, og der et stort flertall av politikerne er med på å tilsløre problemstillingene ved å snakke som om de er i ferd med å håndtere klimaendringene.

Flere som sier det samme

Den debatten skal ikke tas her. Det er nemlig så mye annet interessant med kronikken. Ikke minst at det her dreier seg om en gruppe meget ressurssterke mennesker – tilhørende ulike eliter – som viser frem sin frustrasjon over at den saken de tror på ikke blir tatt på alvor. Når de hevder at politikerne har sagt opp samfunnskontrakten, sier de med litt finere ord nøyaktig det samme som diverse andre grupper i samfunnet har sagt lenge.

De som lever i områder der rovdyrene tar sauen deres og skaper frykt hos barna, pelsdyrbønder som får høre at de driver så uetisk at de bare må slutte, innvandringsmotstandere som er overbevist om at muslimene er i ferd med å overta landet vårt, vaksinemotstandere som mener at myndighetene tvinger på barna både ADHD og andre sykdommer. Bare for å nevne noen.

Disse gruppene har etterhvert kommet til at myndighetene og et stort flertall av politikerne ikke bryr seg om dem og deres situasjon. Det er noe annet, og mye mer alvorlig, enn at de føler at politikerne er i mot dem. Å tape i en interessekamp tåler de fleste, men å bli oversett er verre. Det er følelsen av at det ikke engang lyttes til argumentene som er verst å bære.

Samfunnskontrakten dreier seg nemlig om at alle skal bli lyttet til, og bli tatt alvorlig. Velgerne har en kontrakt med politikerne om at de skal veie ulike interesser mot hverandre etter beste skjønn – etter at de har satt seg inn i alle sider av en sak. En viktig forutsetning i samfunnspakten er at politikerne gjengjelder den tilliten vi gir dem med skikkelighet og ansvarlighet. Det første dreier seg om at de ikke er korrupte, det andre handler om å gjøre sitt beste for å ivareta fellesskapets interesser på en balansert og ansvarlig måte.

Når små og store grupper i samfunnet oppfatter at politikerne og myndighetene ikke opprettholder kontrakten, blir de enten passivisert eller radikaliserte og sinte. Den siste gruppen forlater sine gamle partier på valgdagen og begynner å skrive stadig mer aggressive kommentarer på nettet. De er med på å polarisere samfunnsdebatten. Noen få begynner å lefle med voldelige og klart anti-demokratiske bevegelser.

Frustrasjonen forsvinner ikke

De 25 som skrev i Aftenposten blir garantert ikke verken nett-troll eller voldelige. De fleste av dem vil antagelig fortsette å argumentere for endringer i klima- og miljøpolitikken på nøyaktig samme måte som tidligere. Deres opprørserklæring vil antagelig av mange av dem i ettertid bli sett på som bare et nytt, og relativt originalt, forsøk på å få oppmerksomhet om klimasaken.

Frustrasjonen deres kommer imidlertid ikke til å forsvinne. De vil fortsatt ha en følelse av utenforskap – ikke i klassisk forstand, men i politisk. De forstår rett og slett ikke at flertallet av politikerne kan være så uansvarlige at de godtar en utvikling som sannsynligvis vil føre til dramatiske endringer i klima og kårene for alle og alt som lever på jordkloden.

Det spennende spørsmålet da blir om de kan bruke sine ressurser og posisjoner til å håndtere det politiske utenforskapet på nye måter. De kan stille krav til politikerne om at de forsøker å gjenopprette samfunnspakten – for eksempel ved å være mer ærlige om det som kreves for å stanse klimaendringene. De kan engasjere likesinnede til å utforme fremtidige styringsmodeller som både er demokratiske, og som i større grad ivaretar hensynene til klimaet. Det går for eksempel an å argumentere for et overhus på Stortinget – en gjeng senatorer valgt for en lang tidsperiode som kan stille krav til ansvarlighet både i klimapolitikken og i økonomisk politikk.

De kan også problematisere sin egen rolle som frustrerte og fremmedgjorte. Gjør de det, vil de kanskje være til hjelp for andre grupper som i likhet med dem føler at samfunnskontrakten er sagt opp, men som ikke har noen av deres ressurser.