Ekspertutvalg til besvær

Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. Reaksjonene var stort sett negative da utvalget som har vurdert skattereglene for vannkraftverkene kom med sin innstilling mandag.

Etter bare noen dager – og lenge før høringssvarene kommer inn – kan det fastslås at debatten om det foreldede skattesystemet i vannkraftbransjen kommer til å utvikle seg slik at det ikke blir mulig å få til store politiske endringer.

Hvorfor skal ekspertutvalgene vurdere struktur først og innhold etterpå? 

Kraftskatteutvalgets anbefalinger kommer høyst sannsynlig til å få den samme skjebnen som grønn skattekommisjon fikk etter at den la frem sine forslag for fire år siden: De blir lagt i en skuff.

Noe av tenkningen bak forslagene siver kanskje inn i noen flere politiske beslutningsmiljøer, men det kommer ikke til å endre noe som helst.

Det på tross av at man i alle partier erkjenner at kraftskatteregimet har mange uheldige sider.

Spørsmålet for politikerne har hele tiden vært hvordan de skal finne tiltak som gjør det mulig å endre systemet uten å omfordele på en slik måte at det blir politisk umulig.

Tilsvarende var det med den grønne skatteomleggingen som ble foreslått: I de fleste partiene var man enige i at det ville være fornuftig med en konsekvent prising av CO2-utslipp og en tilsvarende premiering av klimavennlig adferd.

Utfordringen var å finne ut av hvordan man kunne få til en slik omlegging på en måte som var politisk spiselig.

I en slik situasjon skulle man tro at politikerne ønsket seg utvalg med vel så mye politisk fintfølelse som skatteteknisk kompetanse.

Men Finansminister Siv Jensen, som har oppnevnt begge utvalgene, har gått den andre veien.

Berørte parter, som antas å ha politisk kompetanse, er utelatt og de såkalte ekspertene er blitt stående igjen.

Kan man antyde noe så konspiratorisk som at Siv Jensen har visst nøyaktig hva hun gjorde?

Hun har oppnevnt utvalg som hun visste at det ville bli lett å ta avstand fra – rett og slett fordi hun vet at det alltid blir bråk når man skal legge om et skattesystem, og det bråket ønsker hun seg ikke.

Her er det viktig å understreke at den konspiratoriske teorien bare ble antydet.

Ingen vet hva finansministeren har tenkt, og det finnes eksempler fra andre saksfelt der det virker som om det er en annen tenkning bak oppnevnelsen av ekspertutvalg som kommer med politisk umulige forslag.

Fremstår mer moderat

Det første daværende kommunalminister Jan Tore Sanner gjorde da han skulle gjennomføre kommunereformen, var å be statsvitere og andre såkalte eksperter om å foreslå en minstestandard for hvor stor en kommune skulle være.

Svaret fra kommisjonen, under ledelse av professor Signy Vabo, var 15.000 til 20.000 innbyggere. Det ville ha ført til at vi endte opp med 100 kommuner.

Sanner tok avstand fra tallene den samme dagen de ble lagt frem.

Han fremholdt at geografien og bosettingen i dette landet er slik at man mange steder må ha mindre kommuner enn som så.

Ja, han virket nesten som en forvarer av små kommuner. Ekspertutvalgets forslag fikk ham til å fremstå som både moderat og kompromissvillig. 

Om det var hensikten, er ikke mulig å vite, men resultatet ble i hvert fall at han fikk gitt et tydelig signal om sin egen vilje til å gjennomføre reformen.

Det viste seg å ha betydning. Han fikk til litt av reformen sin blant annet fordi han viste en så stor vilje over tid til å få til noe.

Forslag døde umiddelbart

Med dette bakteppet er det heller ikke lett å vurdere om denne ukens forslag fra domstolskommisjonen vil bli lagt i skuffen, eller om det vil bli brukt som en slags yttersidemarkør for justisminister Jøran Kallmyr.

Kommisjonens forslag om å gå fra 60 til 22 tingretter er allerede dødt fordi Kristelig Folkeparti har gjort det klart at partiet ikke kan gå for en så sterk sentralisering.

Men Kallmyr og KrF kan gå for noe nær en halvering av antallet tingretter, og da vil de kunne fremstille det som et relativt moderat forslag.

De vil kunne legge vekt på at de har «reddet» noen av de tingrettene kommisjonen ville legge ned.

Forutsetningen er at Kallmyr ser seg tjent med å gjøre noe med domstolsstrukturen.

Det er aller mest domstolsadministrasjonen som har ivret for reformen – både fordi den ser innsparingspotensialet i en tid der den blir økonomisk sultefôret av regjeringen, og fordi den ønsker større fagmiljøer.

Fremskrittspartiet er kraftig utfordret av Senterpartiet i distriktene og det er slett ikke sikkert at en Frp-statsråd vil ha den samme viljen til å sentralisere som Høyre har.

I så fall kan Kallmyr ganske raskt konkludere med at domstolskommisjonens forslag var alt for radikale, at KrF allerede har vendt tommelen ned, og at det derfor er riktig å la forslagene ligge.

I hvert fall til etter neste valg.

Uansett kommer Kallmyr til å vente et år. Den innstillingen som kom denne uken var bare en delinnstilling.

Neste år skal domstolskommisjonen komme med en endelig rapport der den drøfter rettssikkerhet, digitalisering og en rekke andre enkeltspørsmål.

Stuktur før innhold?

Hvilket leder til et annet ubesvart spørsmål om regjeringens bruk av utvalg.

Hvorfor skal ekspertutvalgene vurdere struktur først og innhold etterpå?

Det som skjer med domstolene nå, skjedde med regionene og kommunene for noen år siden.

Regjeringen ba først om et svar på størrelsen på kommunene og regionene, deretter nedsatte den utvalg som skulle finne nye utgaver til de forstørrede regionene.

Også på dette området er det nødvendig med antydende svar.

I kommunereformen kan det hende at regjeringen har resonnert seg frem til at det er lettere å endre struktur enn å gjøre noe med oppgavefordelingen mellom kommunene og staten.

Dersom man hadde fulgt den logiske oppskriften med først å se hva forstørrede kommuner kunne få av nye oppgaver, og så formet kommunene etter det, hadde man risikert at rikspolitikere og statlige etater hadde slått seg sammen og hindret enhver oppgaveoverføring.

Da ville grunnlaget for strukturendring delvis falle bort.

Og for domstolene: Tenk om den rapporten som kommer neste år viser at det ved hjelp av digitalisering kan være mulig å ivareta rettssikkerheten også ved små domstoler.

Da ville et av hovedargumentene for sentraliseringen forsvinne.

Det viktigste argumentet som sto igjen ville være økonomisk innsparing. Og økonomi i seg selv skal ikke være noe argument for å sentralisere.

Det har statsminister Erna Solberg understreket mange ganger.

Hun sier at det ikke er økonomi, men ønskene om faglig robusthet og lik behandling som skal motivere strukturrasjonaliseringer.