Den vanskelige næringspolitikken

I forkant av helgens landsmøte i Venstre har det blitt lansert en rekke forklaringer på at partiet gjør det så dårlig. De fleste av dem er riktige.

Når partiet antagelig setter norsk rekord i å subbe meningsmålingsgulvet, er praktisk talt alt feil. Det er heller ikke lett å se hvordan Venstre skal klare å løfte seg. Spesielt fordi det i slike situasjoner alltid er slik at problemer både er selvskapte og skapt av andre.

Ingen tydelige enkeltsaker

Et av de momentene som har vært trukket frem, er at Venstre ikke lenger forbindes med noen tydelige enkeltsaker. Det er vanskelig for velgerne å vite hva som er partiets viktigste prosjekter.

I den forbindelse er det mange som trekker frem den tapte næringspolitikken. I forrige stortingsperiode gikk det ikke en budsjettbehandling uten at Venstre kjempet inn noen godbiter for gründere, eller selvstendig næringsdrivende, eller kapitalsugne oppstartsbedrifter. Regelforenkling for næringslivet har vært en viktig sak for partiet helt siden Lars Sponheim var næringsminister i den første Bondevik-regjeringen.

Da Venstre gikk inn i regjering, kom det noen enkelttiltak for småbedriftene inn i regjeringsplattformen, men det var andre saker som ble profilert offentlig – enten det gjaldt forbud mot pelsdyroppdrett eller liberalisering av ruspolitikken.

Trine Skei Grande prioriterte å bruke partiets tre statsrådposter på andre fagområder, og det ble helller ikke tatt grep i stortingsgruppen som viste at partiet tok mål av seg til å forbli småbedriftene fremste parti.

Akkurat nå er det mange som hevder at partiet med sine disposisjoner gjorde en strategisk feil. Man skulle ha sørget for at Venstre fikk næringsministeren. Det er mulig, men det er også mulig at det ikke hadde hjulpet noe som helst. Det er noe med såkalt næringspolitikk som gjør at det er ekstremt vanskelig å fremstå som sterk og handlekraftig.

De siste ukenes debatt mellom SV og Høyre er illustrerende. Torgeir Knag Fylkesnes driver nå kampanje for å bli nestleder i SV, og han bruker sin rolle som næringspolitisk talsperson i Stortinget til å fronte ambisjonen om å bredde ut partiet. SV bør etter hans mening bli like flinke til å snakke om verdiskaping som fordeling av godene.

På landsmøtet i slutten av mars skal Knag Fylkesnes presentere en plan for ny grønn industrivekst, og han har klart å skape litt blest om planen ved å skrive aviskronikker der han hevder at SVs næringspolitikk er mye mer offensiv enn Høyres. Både næringsminister Torbjørn Røe Isaksen og Høyres finanspolitiske talsperson Henrik Asheim har svart.

Hva er egentlig næringspolitikk?

Men det er det kanskje ikke så mange som har fått med seg. Debatten er viktig, men det er vanskelig å få tak i hva den egentlig dreier seg om, hvor uenige de to partiene egentlig er, og ikke minst: Hva er egentlig næringspolitikk?

To av høyresidens fremste ankepunkter mot SV er nemlig at partiet vil reforhandle EØS-avtalen og begrense olje- og gassaktiviteten.

Partiet har selvfølgelig helt rett i at det kan få store konsekvenser for dagens sysselsetting og verdiskaping, men det er strengt tatt generelle og viktige samfunnsdebatter de inviterer til.

Når SV svarer med at oljevirksomheten uansett vil være gal for både klimaet og økonomien om noen tiår, og når partiet svarer med at en reforhandlet EØS ikke innebærer stopp av eksport til EU-land, er vi inne på langt mer omfattende debatter enn om næringspolitikk.

SV anklages også av Høyre for å ville tilbake til gamle dagers planøkonomi – med statlig jernverk og subsidier av viktig industri. SV svarer at partiet «bare» vil bruke sterkere doser av virkemidler som allerede er i bruk. De vil ha mer statlig eierskap – Høyre er også for det i viktige bedrifter.

De vil blinke ut tre «nasjonale satsingsnæringer» - Høyre har en blå satsing som ligner, og SV vil styrke fagutdanningene og vri skattesystemet. Høyre vil gjøre det på en annen måte, men er akkurat like mye for å bruke skatt og kvalifisering som virkemidler som det SV er.

Høyre er også hjemsøkt av historien. Torbjørn Røe Isaksen snakker påfallende ofte om at han har en stor verktøykasse i næringspolitikken.

Antageligvis fordi han vil motarbeide inntrykket som ble skapt da Ansgar Gabrielsen var næringsminister i Bondevik-regjeringen. Det var da Høyre insisterte på at næringspolitikken skulle være nøytral – altså at man ikke skulle bruke spesifikke og målrettede virkemidler. De gangene han fikk spørsmål om å gjøre noe for den eller andre næringen, svarte han bare at verktøykassen var tom.

I ettertid har Høyres ledelse sett på denne retorikken som skadelig. Partiet insisterer nå på at det ikke er næringsnøytralt, og heller aldri har vært det. Høyrestrategene innser at det som de i sin tid var ment som et godt og viktig signal om at markedet vet best, heller ble mottatt som en beskjed om at man ikke brydde seg.

Det er ekstra alvorlig i en tid der man i mange andre vestlige land ser at de som arbeider i og med klassiske produksjonsbedrifter føler seg marginalisert.

Da Torbjørn Røe Isaksen for noen uker siden skrev sitt følelsesladde og litt oppgitte innlegg på Facebook om hva vi skal leve av, fridde han nettopp til denne gruppen som oppfatter at vi nå lever i et samfunn der arbeidet deres ikke blir verdsatt – verken i kroner og øre eller i positiv omtale.

I det daglige er næringsministeren mer opptatt av å få frem alle de små og store virkemidlene som faktisk fremmer produksjon av varer og tjenester. Da snakker han i praksis om det såkalte virkemiddelapparatet som alle byråkrater kjenner, men som virker ganske ugjennomtrengelig for andre folk.

For smått

Og da er vi tilbake til Venstre. Det å ha et hovedansvar for å styrke såkornfondet eller presåkornfondet, eller en inkubator, eller hva det nå heter, det er faktisk viktig for noen enkelte steder i landet.

Men i den store sammenheng blir det for smått. Det inngår som enda et element i et system der det faktisk er en rekke ordninger som hjelper både små og store bedrifter. Ikke bare små forresten.

En av de virkelig store målrettede næringsstøttene går via Enova til Hydros aluminiumsverk på Karmøy. En og en halv milliard kroner bruker staten på å støtte et mer klimavennlig pilotanlegg der.

Men heller ikke den halvannen milliarden snakkes det mye om i det brede politiske ordskiftet. Selv om det er masse penger, er det jo bare én bedrift som er direkte berørt.

Konklusjon: Næringspolitikk er vanskelig å kommunisere, og det er ikke Venstres skyld.