Den norske syken

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

SYNSPUNKT. Det gamle uttrykket om å «spare på skillingen og la daleren gå» passer bra på deler av regjeringens økonomiske politikk. Satsingen på vei- og jernbaneprosjekter er doblet på ti år, vi kjøper rådyre kampfly og planlegger sykehus for mange titalls milliarder.

Samtidig gjennomfører regjeringen den såkalte ABE-reformen som fører til at det gjøres små bevilgningskutt i hele den offentlige forvaltningen. Hver tredje leder i offentlig forvaltning sier at det nå spares så mye at de ikke lenger makter å svare på samfunnsoppdraget.

Sparingen gir seg utslag på mange måter: Krisen i luftambulansetjenesten kommer etter at det har vært en anbudskonkurranse der den nye driveren vant frem ved å redusere beredskap og vedlikeholdsintervaller.

I sykehussektoren fungerer styringssystemet slik at det må gjennomføres innstramninger i eksisterende virksomhet for å finansiere de rådyre nye sykehusbyggene. Resultatet er mange avdelinger der de ansatte mener at bemanningen er under minimumsnivå.

På sykehjemmene er det ingen tvil om at bedre organisering er viktig for å dempe voldelige og utagerende demente, men det er åpenbart at det også hadde hjulpet om det var flere pleiere på jobb.

Det samme gjelder i kriminalomsorgen der Sivilombudsmannen flere ganger har påpekt at menneskerettighetene blir brutt fordi det ikke er bemanning nok til å gi de innsatte en minimumsoppfølging.

Uforståelig

Krisene og manglene er nesten ikke til å fatte i et land som egentlig burde flyte av melk og honning. Oljefondet er nå verdt ti tusen milliarder kroner. Utbyttet fra verdens verdipapir- og eiendomsmarkeder er i ferd med å bli viktigere enn oljeinntektene.

Det igjen betyr at vi kommer til å kunne bruke mange hundre milliarder kroner ekstra hvert eneste år, selv om oljeprisene skulle stupe. Når det kommer et nytt krakk, har vi råd til å bruke ekstra penger på å kjøpe superbillige verdipapirer rundt om i hele verden slik at vi på sikt blir enda rikere.

Kort sagt: Verdensøkonomien må bli fullstendig ødelagt før det går dårlig med oss, og da har vi langt større problemer enn de økonomiske.

Vår situasjon er så god at den er vanskelig å fatte for velgerne. Ytterst få har begreper om hvor mye penger 10 tusen milliarder kroner egentlig er. Det skal norske politikere være glade for.

Grunnlaget er nemlig der for at vi skal få en politisk situasjon tilsvarende den vi hadde før handlingsregelen ble laget. Det var da Fremskrittspartiet fikk noteringer over 30-tallet på meningsmålingene – i stor grad fordi Carl I. Hagen stilte spørsmålet om hva vi egentlig skulle med oljepenger hvis vi ikke hadde tenkt å bruke dem.

Det var da det var fast takst at ethvert krav om økte bevilgninger ble fulgt opp med at det vel måtte være mulig «i verdens rikeste land».

Den typen retorikk kan komme tilbake for fullt.

Medieoffentligheten er slik at det er sparingen i det små som blir lagt merke til av velgerne, mens de store satsingene veldig fort blir glemt. Selv om det hvert eneste år brukes ganske mye mer penger på å drifte offentlig sektor, kan det feste seg et inntrykk av offentlig armod i verdens rikeste land.

Det er uforståelig, og resultatet i neste valg kan bli at regjeringspartiene mister oppslutning og at opposisjonspartiene presses ut av det ansvarlige politiske sentrum.

Dersom dette skjer, kan vi snakke om den norske syken – den som oppsto fordi vi var for flinke til å unngå den hollandske syken.

Det siste begrepet brukes av økonomer om det som skjedde da Nederland var så heldige at de fant store gassfelt som ga ekstrainntekter på budsjettene fra slutten av 1960-tallet.

Pengene ble brukt fortløpende til mange gode formål. Det førte til at det offentlige utgiftsnivået ble så høyt at det ikke var mulig å finansiere det da gassinntektene forsvant. Nederland ble tvunget til kraftige innstramninger og fikk stor arbeidsledighet på 1980-tallet.

Svaret

Opprettelsen av oljefondet og handlingsregelen er norske politikeres svar. Oljepengene skulle spares i et fond og vi skulle bare bruke avkastningen av fondet.

I tillegg sluttet de aller fleste partiene seg til et prinsipp om at avkastningen av oljefondet ikke skulle gå til statlig og kommunal drift., men istedet til såkalt vekstfremmende tiltak – fremst blant dem var skatte- og avgiftslettelser og investeringer i infrastruktur.

Da Solberg-regjeringen i 2017 fikk med seg Stortinget på en nasjonal transportplan der det var plass til praktisk talt alle aktuelle prosjekter, fulgte den strengt tatt bare prinsippet i handlingsregelen.

Veier og jernbane skulle bygges ut slik at vi i tiden etter oljen kunne sitte igjen med en topp moderne og effektiv infrastruktur.

Avbyråkratiserings- og Effektiviserings Reformen (ABE) er også en slags motgift mot hollandsk syke. Finansdepartementet har fått med seg regjeringen på at det må innføres tiltak for å hindre at offentlig sektor blir for stor. Byråkratene innser at oljerikdommen gjør det vanskelig for politikerne å foreta tøffe prioriteringer mellom ulike formål i budsjettet.

Når det kommer ekstra penger i budsjettet hvert eneste år, er det naturlig at prioriteringen i de siste ti årene konsekvent har dreid seg om hva det skal satses på. Det er praktisk talt aldri blitt foreslått vesentlige og kraftige nedprioriteringer.

I en slik virkelighet har ostehøvel-kuttene i ABE-reformen vært fornuftige. Nettopp det at det ikke prioriteres mellom ulike formål, er en stor politisk fordel.

Det som vil kunne vise seg å bli kjennetegnet ved en norsk syke er at velgerne destabiliserer politikken fordi de nekter å godta at det ikke brukes mer penger på daglig drift. De mener det må være mulig både å ruste seg for fremtiden og å sørge for at det er tilstrekkelige midler til å sikre høy standard på alle offentlige tjenester.

Prioritere

Da gjenstår spørsmålet: Hvordan skal politikerne opptre for å unngå det som kan komme til å bli en norsk syke.

Svaret er at de er nødt til å prioritere hardere slik at de faktisk kan tilføre noen tjenester og systemer mer penger enn i dag. De må si høyt til velgerne at noen formål er så viktig at de godtar et fremtidig høyt kostnadsnivå.

Så må de legge til at det forutsetter at man bruker vesentlige mindre penger på andre formål, og/eller at man øker skatter, avgifter eller egenandeler.

Politikerne må enkelt sagt reintrodusere den type politikk vi hadde før landet ble styrtrikt.

De må kunne si til velgerne at oljefondet gjør det mulig for oss å lage verdens beste velferdsstat, men det forutsetter at vi får lov til å styre den slik alle stater må styres – ved å sette tæring etter næring.