Dataforvaltning – offentlig sektors nye samfunnsansvar

SYNSPUNKT Gjermund Lanestedt er rådgiver i Agenda Kaupang AS

Digitaliseringen av samfunnet har gjort at det å forvalte data er blitt et viktig anliggende for de aller fleste virksomheter.

I et samfunn som det norske, med en stor offentlig sektor, har spesielt staten og kommunesektoren fått en viktig rolle i å forvalte digitale infrastrukturer og digital informasjon om samfunnet og dets prosesser.

For et par måneder siden tok finansbyråd i Oslo, Robert Steen, opp temaet i flere medier – herunder Dagens Perspektiv. Steen hevdet at politikerne nå må våkne og ta kontroll over de datamengdene som genereres her i landet.

Hverken Facebook, Google, Amazon eller Apple bør nå eller i fremtiden ha en sentral rolle i leveransen av velferdstjenestene våre. 

Steen var opptatt av at de globale IT-gigantene er i ferd med å etablere en maktposisjon som er svært uheldig. De betaler ikke skatt, men de kontrollerer etterhvert det meste.

Steen frykter at vi som folk kan ende opp som leilendinger i en fremvoksende føydal digital æra. Sterke ord, og litt dystopisk. Men sannsynligvis riktig, dersom vi ikke er årvåkne.

Steens bekymringer representerer en pekefinger mot offentlig sektor, og da særlig de som forvalter personinformasjon.

I produksjonen av digitale tjenester til brukerne trengs data om personer og deres behov og preferanser, om relasjoner mellom personer, om tidligere hendelser og transaksjoner etc.

Dataene benyttes til å brukertilpasse tjenestene, til å kommunisere med brukerne, til å følge opp tjenestekvaliteten og til ulike styringsformål. Tilgangen til disse dataene er selve garantisten for at det offentlige skal kunne levere på brukernes forventninger.

Men dette innebærer nødvendigvis også at dataforvaltning er blitt et nytt ansvarsområde. Dataene i seg selv er blitt en ressurs, en fundamental innsatsfaktor for virksomhetene, og et premiss for alle de øvrige kjerneoppgavene. 

Steen peker på at det offentlige må ta grep som sikrer at viktige data faktisk kontrolleres av samfunnet og ikke av private aktører på den amerikanske vestkysten.

Skal det offentlige klare å beskytte sine (dvs. i hovedsak våre) data, må teknologikompetansen også bygges opp i det offentlige, sier han.

Akkurat dette siste påpekes for øvrig også i den nylig fremlagte digitaliseringsstrategien for offentlig sektor, og som regjeringen og KS har enes om.

En sentral politisk diskusjon i denne sammenheng har ofte vært knyttet til hva det offentlige skal gjøre selv og hva som bør konkurranseutsettes.

Det er liten tvil om at private aktører skal bidra til nye teknologiske innovasjoner, men de bør altså ikke i utgangspunktet få oppgaven med å forvalte våre data.

Det er viktig å erkjenne at hovedspørsmålet her ikke er av konkurransepolitisk art, men hva dataene betyr for oss, for kvaliteten på velferdstjenestene og for hele velferdssamfunnet som konstruksjon.

«Med data skal landet bygges» var et mantra på Difis Digitaliseringskonferanse i juni – med henvisning til at deling og utnyttelse av dataressursene på tvers av virksomhetene nettopp er utgangspunktet for morgensdagens sammensatte tjenester til innbyggerne. Ressurser som er blitt så viktig for samfunnet må forvaltes med omhu.

Data om oss og om vår bruk av offentlige tjenester er blitt nettopp det offentlig sektor skal befatte seg med. Data er ikke lenger et biprodukt; det er et viktig produksjonsmiddel.

Data er ikke noe ved siden av eller understøttende den “egentlige” oppgaveløsningen.

Data er ikke noe som ledelsen kan delegere til datarommet i kjelleren, eller som fortrinnsvis settes ut til kontraktører og underleverandører. I en digital tid er god dataforvaltning tvert imot blitt en kjerneoppgave.

Eller rettere sagt; slik burde det vært. Kommuner og statlige virksomheter synes ikke helt å ha forstått det nye samfunnsansvaret. Dette gir grunnlag for bekymring.

Jeg mener virksomhetene bør reformulere og refokusere mål, strategier og budsjettmessige prioriteringer for å speile den nye virkeligheten.

Alle offentlige ledere må følge opp og gå i bresjen for effektivitet i datainnsamling, god datakvalitet, datadeling og god utnyttelse av data både i eksisterende tjenesteproduksjon og til nye innovative anvendelser.

Faktum er at det i dag er få statlige etater som har data- eller informasjonsforvaltning eksplisitt nevnt som sitt samfunnsoppdrag.

Etater som Skattedirektoratet, Brønnøysundregistrene og Statens kartverk har eksplisitte mål knyttet til dataforvaltning i sine tildelingsbrev, men dette er blant unntakene.

Styringsdialogen i de statlige sektorene handler gjennomgående ikke om denne type temaer. I kommunesektoren er målformuleringer knyttet til forvalting av dataressursene enda sjeldnere.

Sannsynligvis er det få eller ingen ledere i offentlig sektor som blir målt på hvordan de bidrar til å forhindre dystopiene til Steen.

Hvorfor er det slik, i en tid hvor alle snakker om digitalisering?

Trolig er en del av forklaringen manglende teknologikompetanse, helhetstenking og forståelse av hvilke drivkrefter som påvirker utviklingen.

Tydeligere, felles visjoner om en datadrevet offentlig sektor hadde hjulpet godt her. Digitaliseringsstrategien som regjeringen og KS nettopp har blitt enige om er tidvis ambisiøs og har flere gode mål, men mangler overraskende nok en slik tydelighet.

Vår tradisjonelle sektorstyring er en viktig del av utfordringsbildet. En oppdeling av samfunnet i mer eller mindre autonome ansvarsområder, med spesialisert kompetanse, hver sine penger og styringslinje, og hvert sitt fagprofesjonelle rasjonale, er en modell for å løse enkeltstående utfordringer i samfunnet på en målrettet og fokusert måte.

Det er ikke en god modell for de samlende og helhetlige grep som trengs for å forvalte samfunnets informasjonsressurser på en god måte. Det er ikke en god modell for sammenhengende digitale tjenester til brukerne. Det er ikke en god modell for å møte sammensatte og omskiftelige brukerkrav og -forventninger.

Mye av den hardkodete og segmenterende detaljbeskrivelsen av hvordan informasjon på ulike saksområder skal håndteres – som vi ofte finner i dagens sektorlovgivning, er et talende vitnesbyrd.

At offentlig sektor ikke har en mer helhetlig og samordnet tilnærming til dataforvaltning og -utnyttelse vil bidra til en uheldig rolleforskyvning over til private aktører.

Jeg mener det er grunnleggende feil konsept at private aktører etablerer plattformer hvor de i praksis blir sittende med forvaltningsansvaret for store dataressurser som er viktige for samfunnets oppgaveløsning.

Hverken Facebook, Google, Amazon eller Apple bør nå eller i fremtiden ha en sentral rolle i leveransen av velferdstjenestene våre.

Ansvaret må derfor plasseres tydeligere enn det gjøres i dag, der det hører hjemme – i offentlig sektor.

Forvaltning av dataressurser må defineres som en kjerneoppgave. Datakvalitet, -deling og god utnyttelse av data må føres opp høyt på departementenes agenda i styringsdialogen med underliggende etater.

For kommuners og fylkeskommuners vedkommende må ansvaret for dataforvaltning tilsvarende inn i rundskriv og lovverk. Og det haster.