Aps venstredreining

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE: Ap-leder Jonas Gahr Støre mener det er feil å si at partiet hans er på vei mot venstre i det politiske landskapet. På en oppsummerende pressekonferanse torsdag viste han til at Arbeiderpartiet er et lyttende styringsparti.

Når han og alle de andre i Ap-toppen registrerer at det er massiv folkelig motstand mot utslagene av dagens styringsmodeller, så tar man hensyn til det. Ikke ved automatisk å gjøre som folket krever, men ved å ta gamle prinsipper og metoder opp til ny vurdering og å finne nødvendige og riktige tilpasninger.

Han har trolig rett i sin fortolkning av folket, men feil i påstanden om at Ap ikke går mot venstre. I hvert fall har han feil, dersom man bruker de mest vanlige definisjonene på venstre og høyre i det politiske landskapet.

Oppgjør

Da han for en stund siden tok et oppgjør med styringsprinsippene som går under merkelappen New Public Managment (NPM), var det en venstredreining i den forstand at alternativene – ulike former for tillitsrefomer – hører til i venstresidepartienes verktøykasse.

Når Ap åpner for å statliggjøre luftambulansetjenesten, plasserer det seg til venstre på en av statsviterens mest brukte konfliktlinje – den som går mellom offentlig og privat eierskap.

I arbeidslivspolitikken og i synet på private velferdsleverandører er det heller ingen tvil om at Ap i løpet av de siste årene har nærmet seg partiene på venstresiden.

Når Ap åpner for å statliggjøre luftambulansetjenesten, plasserer det seg til venstre på en av statsviterens mest brukte konfliktlinje – den som går mellom offentlig og privat eierskap

Partiet, som i 2001 hadde en sosialminister som mente at det var ett fett om bestemor ble tatt var på av en privat eller offentlig ansatt pleier, har nå en politikk der man går inn for profittfri velferd. I praksis åpner det for at partiet åpner for at det med tiden blir mer offentlig og mindre privat eierskap i omsorgen og oppvekstsektoren.

Dersom man holder seg til de klassiske beskrivelsene av det politiske landskapet, går det også an å hevde at Ap-ledelsen nå løper etter de andre partier på venstresiden. De prøver å bli kopier av SV, Rødt og Senterpartiet – det siste partiet er definitivt på venstresiden, dersom man også tar med at spørsmålet om modernisering av offentlig sektor går inn som en av markørene mellom høyre og venstre.

Gjennomskuer kopieringsstrategien

En mulig årsak til at Arbeiderpartiet fortsatt sliter med elendige meningsmålinger er at folket gjennomskuer kopieringsstrategien. Noen velgere forlater Ap fordi de er skuffet over at partiet forlater originalversjonen av seg selv – altså det moderniserende og ansvarlige styringspartiet. Andre velgere går til SV, Rødt og Senterpartiet fordi de tenker at det bedre å stemme på originalen enn på kopien.

Samtidig er politikken full av eksempler på at det kan være lurt å kopiere andre. Tidligere statsminister Jan P. Syse formulerte det på vittig vis da han registrerte at Ap vant frem ved å overta Høyres saker: «De tok våre klær, mens vi var ute og badet».

Jonas Gahr Støre har selvfølgelig også et meget godt poeng i at et av Arbeiderpartiets fremste kjennetegn som styringsparti er at det opp igjennom historien har klart å fange opp bevegelser i velgermassen og å rette seg etter det. Den mest siterte tidligere Ap-lederen er for tiden Trygve Bratteli, som sa at partiet i sine glansdager forsto tiden de levde i, og ga svar folket trodde på.

Og det er svarene Arbeiderpartiet skal levere i året som kommer. Jonas Gahr Støre leder selv prosessen med å utforme det neste partiprogrammet – det som skal gjelde fra 2021 til 2025. I dette programmet skal han følge opp det som nå oppfattes som en venstredreining med konkrete forslag. Vi vil se om Arbeiderpartiet på 2020-tallet kommer til å gå inn for vesentlige endringer av de norske styringsmodellene.

En test på Arbeiderpartiets reformvilje kommer på helseområdet. Gahr Støre har startet samtaler med Fagforbundets leder om en reform av helseforetaksmodellen. Det er modellen som ble innført av den første Stoltenberg-regjeringen i 2001 og som gjør at politikerne i dag har lite direkte kontroll med styringen av sykehusene.

God illustrasjon

Den pågående krisen om luftambulansetjenester gir glimrende illustrasjoner på hvor komplekse ansvarsforholdene er blitt. De private driverne av ambulanseflyene inngikk en kontrakt med et eget helseforetak for luftambulansen. Dette foretaket er eid av alle de fire sykehusforetakene, og styrelederjobben går på omgang.

Det var en leder fra Helse Midt som var ansvarlig da anbudskonkurransen ble utlyst, og det er en leder fra Helse Sør-Øst som er ansvarlig nå. Når helseminister Bent Høie blir spurt om han har tillit til lederen i luftambulanseforetaket, svarer han helt riktig at det ikke er han som skal ha den tilliten.

Spørsmålet burde ha vært stilt til en ansiktsløs byråkrat i et av sykehusforetakene. De igjen er eid av staten. Spørsmået til Høie burde derfor være om han har tillit til de som utøver eierskapet over det selskapet som ikke gjorde en god nok jobb i en anbudsutlysning for flere år siden.

Mot en slik bakgrunn er det ikke så rart at Arbeiderpartiet blir mer og mer enig med de andre opposisjonspartiene som lenge har stilt krav om en statliggjøring av luftambulansen. Rødt, SV og Sp har også hele tiden vært i mot helseforetaksmodellen som sådan. De mener det er feil at noe så viktig som sykehuspolitikk skal være overlatt til byråkrater, og at politikerne bare kan styre ved hjelp av overordnede planer og instrukser i såkalte foretaksmøter.

Arbeiderpartiets foreløpige holdning er at helseforetaksmodellen står fast. Møtet med Fagforbundet var i første omgang ment for å samtale om hvordan modellen kan reformeres. Det mest konkrete foreløpig er at styrene i Helseforetakene skal blir mer politiske. Hvordan de skal politiseres blir noe av et nøkkelspørsmål. Svaret er viktig for alle de som er berørt av sykehusstyring, men det kommer også til å bety noe når man skal vurdere hva Arbeiderpartiets påståtte lydhørhet for folket kommer til å føre til.

Dersom partiet «bare» åpner for å gå tilbake til systemet som man hadde under de rødgrønne, blir det riktig å si at Ap ikke har forandret seg i vesentlig grad. Den gangen ble det i stadig større grad utnevnt tidligere politikere til styrene. Problemet var at de bare representerte seg selv, og at de som styremedlemmer ble forpliktet til å stemme for de forslagene som var til Helseforetakets beste – som oftest slik administrasjonen definerte det.

Alternativet er at helseforetakene i fremtiden får styremedlemmer som står ansvarlig overfor fylkesting, kommuner eller samhandlingsregioner. Da vil vi igjen nærme oss den gamle ordningen med at fylkene eier sykehusene.

Går Ap for noe så radikalt, blir det definitivt riktig å si at partiet tar en grundig venstresving.