70-åring med leddplager

Den 4. april 1949 ble Atlanterhavspakten undertegnet og NATO opprettet. Og Norge var med som et av 12 land. Siden har flere kommet til. Siste medlem i alliansen var Montenegro, som i 2017 ble det 29. landet i NATO-klubben.

Her hjemme har det i alle år vært opplest og vedtatt nokså bredt i det politiske landskapet at NATO har trygget fredet og sikret Norge mot aggressive naboer i nord. Men hva ståa hadde vært uten NATO, vet man jo strengt tatt ikke.  

Likevel, bortsett fra i SV og Rødt er det konsensus om NATO i norsk politikk. Og selv om et maktkåt Arbeiderparti gjerne svelger kameler bestående av både EU og Lofoten, vil de nok aldri selge NATO-medlemskap som en del av en maktpolitisk hestehandel.

Det var en svært USA-vennlig Ap-regjering som i sin tid fikk oss inn i NATO. Det ble sagt at den legendariske partisekretæren Haakon Lie brukte paraply hver gang det regnet i Washington.  

Denne AP-ringen er på mange måter sluttet i dag, når tidligere statsminister Jens Stoltenberg reiser verden rundt som bejublet generalsekretær i NATO. Denne uken talte han til ovasjoner og stående applaus i den amerikanske Kongressen. Og alle norske medier omtaler det med like stor stolthet som om Norge har vunnet en landskamp i fotball.

Men det har ikke bare vært fryd og gammen i NATO-dammen. På begynnelsen av 1980-tallet var det en heftig debatt rundt spørsmålet om forhåndslagring av amerikanske atomvåpen på norsk jord. Den gang måtte utenriksminister Knut Frydenlund – også fra Arbeiderpartiet – tåle kraftig kritikk både fra USA og Høyre for at regjeringen sa nei til dette.

Senere har Norge både sagt nei til og deltat i NATO-operasjoner. Regjeringen Bondevik sa nei til å bistå USA i invasjonen av Irak, mens vi har vært med i NATO-operasjoner i både Bosnia og Afghanistan.

I dag står NATO på mange måter ved et veiskille. USAs president Donald Trump har uttrykt nokså negative holdninger mot alliansen og har i svært tydelig ordelag gjentatt budskapet om at europeiske NATO-land må betale mer av gildet. Dette har også tidligere presidenter påpekt flere ganger, men Trumps måte å argumentere på, er som kjent en smule udiplomatisk.

Dessuten har USA i mange år vist større interesse for Asia og Sør-Kina-havet enn for Europa i sikkerhetspolitikken. AT Putin og Russland i det siste har raslet såpass med sablene at Europa igjen er blitt sikkerhetspolitisk viktig, endrer nok ikke en slik utvikling. USA frykter Kina mer enn de frykter Russland.

Det er stilt spørsmål ved om NATO fortsatt er liv laga i en «moderne verden». En egen EU-hær og endog et sterkere nordisk forsvarssamarbeid er lansert som «alternativer». Foreløpig er det blitt med praten.

De fleste medlemslandene vil strekke seg langt for å holde NATO samlet. Men med både Trump og Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan ved samme bord, kan smilene på gruppebildene bli nokså anstrengte.  For eksempel er frykten for at Trump skal kunne «ødelegge stemningen» av mange påpekt som årsaken til at NATO ikke arrangerer noe toppmøte i forbindelse med 70 års-markeringen. Det er kun medlemslandenes utenriksministere som møtes til NATO-fest.

Men Jens Stoltenberg er nok med på festen. Som de gamle Ap-toppene var det i 1949.

kpr@dagensperspektiv.no