Vi trenger en matrevolusjon

I 1984 samlet jeg datidens mest suksessfulle musikere og dannet «supergruppen» Band Aid for å samle inn penger til sultkatastrofen i Etiopia. Året etter ble gruppen utvidet og vi skapte Live Aid; en stor veldedighetskonsert og et musikkbasert innsamlingsinitiativ som fortsatt lever i beste velgående. Ved forrige måneds International Forum on Food and Nutrition, som ble arrangert av Barilla-stiftelsen, kunne ikke det varige – og stadig mer prekære – behovet for tiltak som styrker matsikkerheten, vært mer åpenbart.

Påskeøya

Påskeøyas skjebne illustrerer hvilke problemer verden står overfor i dag. I det tolvte århundret oppsøkte en gruppe polynesiere denne vulkanske øya, der tette skoger sørget for mat, dyr og nødvendige redskaper og materialer til å bygge hundrevis av konstruksjoner og mystiske steinskulpturer. Men – litt etter litt – ødela befolkningen skogen og det hele endte med sosialt, kulturelt og fysisk selvmord.

Samlet sett, har jorden relativt små områder med skog igjen – og den ødelegges i et rekordhøyt tempo. I dag finnes det knapt noe land som egner seg for jordbruk, og ørkenen sprer seg. Maten vi produserer blir ofte kastet, mens nesten en milliard mennesker ikke har nok å spise; virkeligheten etterlater mange mennesker med intet annet valg enn å migrere.

Foto

Live Aid-konserten på Wembley i London i 1985. Bob Geldof var frontfigur – både for hele arrangementet og på scenen med sitt band, The Boomtown Rats.

(AP Photo)

Matmangel og migrasjon

Mediedekningen fokuserer hovedsakelig på flyktninger som flykter fra væpnede konflikter (Syria) eller migranter som søker en bedre økonomisk fremtid enn den hjemlandet kan tilby (Nigeria eller Pakistan). Sammenhengen mellom matmangel og migrasjon er imidlertid sterkere enn slik den ofte fremstår for de av oss som ikke lever blant de sultne.

For eksempel; Opptrappingen til den Arabiske våren i perioden 2010 til 2011, som skapte en enorm flyktningbølge, ble trigget av økte kornpriser som førte til utstrakt tyveri av brødvarer, og deretter utviklet seg til en bredere politisk revolusjon.

Mange væpnede konflikter, og den massive flukten de forårsaker, kan faktisk spores tilbake til ustabile matforsyninger.

Mens de fattige sulter, fråtser de rike i nord. Mer enn en halv milliard av oss er overvektige, fylt opp av kunstig sukker og masseprodusert, prosessert mat med store mengder fett. Ifølge FNS organisasjon for ernæring og landbruk, ville en fjerdedel av den maten vi kaster eller ødelegger hvert år, vært nok til å mette 870 millioner sultne mennesker. På verdensbasis er en tredjedel av alle avlinger bortkastet. Vi gjør oss klare for selvutslettelse – akkurat som polynesierne.  

Den største trusselen mot planeten vår er troen på at noen andre vil redde den

Flykter fra klima

I tillegg utgjør menneskeskapte klimaendringer en ytterligere trussel mot en allerede presset mattilførsel og migrasjon. I desember 2017 publiserte Europakommisjonen en rapport som predikerte at all annen drivkraft bak migrering vil «overskygges» av stadig flere tørkeperioder og oversvømmelser, med opptil en milliard fordrevne mennesker globalt innen 2050. Rapporten advarer om at selv de laveste estimatene på 25 millioner klimaflyktninger, «ville overskygget dagens nivå av nye flyktninger og internt fordrevne». 

Det blir igangsatt enkelte tiltak for å adressere matsvinn og matmangel. Europakommisjonen har blant annet foreslått kutt i jordbrukssubsidier som bidrar til overproduksjon. Men en slik tilnærming – rammet inn av «evolusjonstermer» fremfor den «revolusjonen» som behøves – er ikke i nærheten av det vi trenger.

EUs jordbrukspolitikk har for øvrig vært problematisk i lang tid. De tillot blant annet at skattepenger ble brukt på å øke mengden «overskuddsmat», som deretter ble oppbevart på store varelagre (med ytterligere kostnader) og til slutt destruert (med videre kostnader). Systemet har forbedret seg, men ikke i tilstrekkelig grad. USAs føderale retningslinjer for regulering av matproduksjon og jordbruk, har på sin side minimal nytteverdi.

Politikerne våger ikke?

Det som trengs, er ikke bare en politisk akseptabel tilpasning til eksisterende rammeverk, men grunnreformer som legger vekt på reelle resultater. Dessverre er det uklart hvorvidt det finnes noen politikere som er klare for oppgaven, verken i det uberegnelige og polariserte Amerika eller i det handlingslammede EU-parlamentet og EU-kommisjonen.

Vi burde kjempet denne kampen i går; vi er nødt til å tenke nytt. Vi kan diskutere USAs bærekraftige utviklingsmål – som inkluderer å «halvere globalt matsvinn per innbygger på forhandler- og forbrukernivå, og å redusere matsvinn langs produksjons- og leveringskjeder innen 2030» – inntil vi blir blå i ansiktet. Det som betyr noe er imidlertid velutformede, effektive og omfattende retningslinjer, implementert på en bærekraftig måte. Slike retningslinjer eksisterer foreløpig ikke.

Jorden er 45 millioner århundrer gammel. Men vårt århundre er unikt, fordi det er det første hvor en art kan ødelegge sitt eget eksistensgrunnlag. Likevel nekter vi – ettertidens polynesiere – å ta inn over oss denne eksistensielle trusselen. Vi foretrekker å bygge statuer fremfor bærekraftige systemer for overlevelse.

Erkjenner vi først framtidsutsiktene våre når landet vårt er en ørken, når helsesystemene våre kollapser under presset? Når selv de rike opplever matmangel? Når ferskvann blir en sjeldenhet, og når våre nasjonale kystlinjer ødelegges?

Innen den tid vil det være for sent, da er skjebnen vår allerede forseglet.

Den største trusselen mot planeten vår er troen på at noen andre vil redde den.

Hver og en av oss må erkjenne at situasjonen er alvorlig og kreve reelle handlinger for å endre den.

Ja, jeg snakker til deg.  

Bob Geldof er en irsk musiker og komponist, forfatter og politisk aktivist. Han var frontfigur i rockebandet The Boomtown Rats, er grunnlegger og styreleder i Band Aid-stiftelsen og medlem «The Africa Progress Panel».

Oversatt fra engelsk av Ingrid Lerø. ©Project Syndicate, 2018. www.project-syndicate.org