Velger å være politisk maktesløs

Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.

SYNSPUNKT: Klassekampen har de siste to ukene hatt en rekke reportasjer om regjeringens arbeid mot organisert kriminalitet på arbeidsplassene.

Påstanden har vært at regjeringens etablering av såkalte a-krim-sentre fungerer veldig ulikt fra by til by, og at politiet spesielt i Oslo ikke følger opp arbeidet. Tvert i mot: Klassekampen kunne vise til et notat fra før jul der det står at Oslo-politiet ikke skal anmelde den arbeidslivskriminaliteten de måtte kommer over i a-krim senterets arbeid.

Den ansvarlige sjef i politiet har sagt at notatet er bygget på en misforståelse og at det slett ikke er slik at politiet ser gjennom fingrene på økonomisk kriminalitet, men han blir ikke trodd av alle. Inger Coll, som underviser i temaet på Politihøgskolen, antyder i en kronikk i avisen at Oslo-politiet helst ikke vil ha anmeldelser fordi det kan føre til flere henleggelser og dårligere resultatoppnåelse. Coll er også leder av et nettverk for fagfolkene i flere etater som jobber mot økonomisk kriminalitet.

Åpnebare mangler

Akkurat hva som er riktig, skal det ikke gjøres noen forsøk på å finne ut av her. Hovedpoenget er at det er mange åpenbare mangler i arbeidet mot økonomisk kriminalitet. Mangler som er erkjent av absolutt alle politikere enten de sitter i posisjon eller opposisjon.

Gjennom de siste femten årene har det vært et gjennomgående tema at de ulike etatene som jobber mot arbeidslivskriminalitet sliter med å samarbeide godt nok – blant annet på grunn av taushetsplikt og de ulike etatenes lovhjemler. Det har også vært et vedvarende problem at politiet ikke har nok ressurser til å bekjempe kriminelle nettverk som utkonkurrerer lovlige aktører spesielt i bygg, anleggs og renholdsbransjen.

Statsminister Erna Solberg ble så vidt konfrontert med problemstillingen i Stortingets spontanspørretime onsdag, men bare litt. Arbeiderpartiet var mer opptatt av å utfordre henne på regjeringens arbeid mot sosial dumping enn på a-krim. Når det gjelder bekjempelse av kriminalitet, er alle tilsynelatende enige, mens det synes å være ideologiske forskjeller mellom partiene i valget av virkemidler mot sosial dumping.

Tung og vanskelig jobb 

Her er antagelig noe av forklaringen på at det går så ufattelig sent å få et helhetlig og effektivt system som kan bekjempe arbeidslivskriminaliteten. Det er vanskelig å høste politisk gevinst av å sette den saken høyt opp på den politiske dagsorden.

Når det i tillegg er et generelt problem å få ulike statsetater til å samarbeide, og spesielle problemer knyttet til finurlige juss om beslag av bevis og utveksling av taushetsbelagt informasjon, mister politikerne interessen. Potensialet for politisk gevinst er lite. Da hjelper det ikke at det faktisk kan være smart å styrke innsatsen mot økonomisk kriminalitet – en liten nedgang i kriminaliteten vil kunne gi milliarder av ekstra skattekroner. 

Misforholdet mellom politikernes oppmerksomhet og deres handlinger begynner likevel å bli stort

At politikerne vegrer seg mot å gå løs på kompliserte problemstillinger er forståelig – rent bortsett fra at de gjør det på mange andre områder. Helsepolitikk, for eksempel. For 20 år siden ble det sett på som nærmest umulig å styre sykehusene politisk. Hver gang de fikk et budsjettkutt, truet de med å legge ned barneavdelingen eller noe annet viktig, og dermed fikk de mer penger.

Ved hjelp av helseforetaksreformen, tverrpolitisk budsjettdisiplin og masse prøving og feiling har politikerne fått kontroll med kostnadsveksten. Nå baler de i større grad med galopperende medisinutgifter – det er nesten politisk umulig å nekte kreftpasienter ny medisin med million-prislapper. Men bare nesten umulig. Gjennom mange år har politikerne utviklet et system som faktisk skal stanse den kraftige veksten i medisinutgifter – og de lykkes et stykke på vei.

Effektivitet er viktig

Årsaken til at politikerne stadig kommer med nye styringstiltak på helsesektoren er at de tror velgerne vil belønne dem for å gjøre jobben. Dessuten, og det er ikke mindre viktig, så er det en tverrpolitisk oppfatning at velferdsstatens legitimitet hviler på at systemet oppfattes som effektivt og godt. Hvis helsevesenet ikke leverer gode tjenester til en pris som oppfattes som akseptabel, vil de rikeste av oss velge private ordninger. Da vil de etterhvert miste viljen til å betale mye skatt, og det vil bli umulig å finansiere en omfattende velferdsstat.

Det underlige er at dette resonnementet ikke slår sterkere inn i debatten om bekjempelse av økonomisk kriminalitet. Det er åpenbart at oppslutningen om vårt politiske system vil falle, dersom alle de som forsøker å tjene ærlige penger oppfatter at de blir utkonkurrert av skurker – aller verst er det om de får en oppfatning av at myndighetene vet hvem disse forbryterne er, men at de likevel ikke gjør noe særlig for å stanse dem. Innenfor en del bransjer er vi antagelig ganske nær det punktet nå.

Lovlige skatteundragelser

Enda nærmere er vi kanskje på et annet politikk-felt der avmektigheten fremstår som enda større: Lovlige skatteundragelser. Selvfølgelig er det formelt feil å si at et selskap som følger skattereglene unndrar seg skatt, men det er likevel mulig å bruke det begrepet i en politisk sammenheng fordi absolutt alle politiske partier er enige om at vi i dag har et skattesystem som gjør at noen selskaper betaler mindre til fellesskapet enn de burde gjøre.

I Stortinget har det denne uken vært tre ulike høringer og debatter om den lovlige skatteplanleggingen som blant annet gjør at Facebook og Google betaler mye mindre skatt enn norske konkurrenter – som for eksempel Schibsted. Finansminister Siv Jensen sa fra Stortingets talerstol at hun følte presset fra folk som nå ønsker å få til endringer. Det var MdG som tok initiativet til høringen, mens det var Høyre-representanten Mudassar Kapur som fremmet interpellasjonen om temaet.

Misforhold

Misforholdet mellom politikernes oppmerksomhet og deres handlinger begynner likevel å bli stort. Regjeringens linje er at det er ytterst lite Norge kan gjøre på egenhånd. Vi er avhengig av å få til regler sammen med EU og OECD. Selv om disse organisasjonene nå ser ut til å jobbe raskere med problemstillingene enn de har hatt for vane, kommer det til å gå vinter og vår før noe skjer.

Alternativet er å gjøre noe på egenhånd. MdG, SV og flere av de frivillige organisasjonene som har engasjert seg på området mener at det er mulig. Ulike forslag er lansert. Noen er til og med vedtatt i Stortinget – slik som et selskapsregister som skal gjøre det mulig å se hvordan multinasjonale selskaper flytter penger mellom datterselskaper i ulike land. Men regjeringen somler med gjennomføringen – om det er på grunn av byråkratisk sendrektighet eller politisk uvilje er uklart. 

Uansett er handlekraften forbausende liten.