Innovere, ignorere, reparere…

Tanja Storsul er direktør for Institutt for samfunnsforskning. Hun blogger om forskning og politikk, og særlig forskningspolitikk. Les flere av hennes innlegg her. 

SYNSPUNKT: Mange av oss er vokst opp med Pompel og Pilt – de to reparatørene som beveger seg rundt i surrealistiske universer. De er opptatt av verktøyene sine, men de klarer aldri å reparere noe.

Innovasjonspolitikken risikerer å havne i tilsvarende trøbbel. Hvis man tror at innovasjon primært handler om teknologiutvikling, nye dingser og digitale tjenester ser man noen av verktøyene, men ikke hva som faktisk fornyes. Man ignorerer det vesentligste.

Hva er innovasjon?

En oppfinnelse er ingen innovasjon. Innovasjon er det først når en oppfinnelse, eller nye kombinasjoner av eksisterende kunnskap, tas i bruk i et marked eller i en sosial sammenheng. 

I boka Media Innovations gitt ut for noen år sia gjennomgikk jeg og Arne H Krumsvik ulike teorier om innovasjon som kan brukes for å forstå endringene i mediesektoren. Vi endte med en hovedkategorisering basert på Porters fire berømte P'er, og vi la til en femte S:

• Produktinnovasjon handler om endringer eller utvikling av nye produkter eller tjenester.

• Prosessinnovasjon innebærer organisatoriske endringer i hvordan produkter eller tjenester blir laget og/eller tilbudt.

• Posisjonsinnovasjon er endringer i hvordan produkter eller tjenester presenteres, for eksempel når en tjeneste eller et produkt markedsføres eller posisjoneres overfor ei ny gruppe.

• Paradigmatisk innovasjon innebærer endringer i en organisasjons verdier og forretningsmodeller som da musikkindustrien skifta fra CD til streaming.

• Sosial innovasjon er når innovasjon handler om å gjøre ting på nye måter for å møte folks sosiale behov.

Det er interessant å merke seg at for å forstå innovasjon i mediesektoren, der den teknologiske endringa åpenbart har vært stor og viktig, fant vi at det som fungerer godt for å beskrive de ulike formene for innovasjon primært var knyttet til andre ting enn teknologien, nemlig utvikling av produkter, prosesser, posisjoner osv.

Overfører man dette til offentlig sektor er det minst like aktuelt her at skal man fremme innovasjon må man forstå og utvikle langt mer enn teknologien.

Hva så med offentlig innovasjon?

Offentlig sektor har åpenbart behov for innovasjon. Mange offentlige tjenester bør utvikles og forbedres, prosesser bør fornyes, det offentlige bør i noen tilfeller møte befolkningsgrupper på nye måter, noen ganger bør det offentlige skifte måte å tenke på, og de må tenke nytt om hvordan de best møter sosiale behov.

Det er også åpenbart at teknologi vil være viktige verktøy i dette arbeidet. Men, skal dette arbeidet lykkes må man se hele bildet og ikke bare verktøyet.

Skal man forbedre kommunikasjon og tjenesteflyt i for eksempel helsesektoren holder det ikke å pushe teknologi. Dersom man ikke også tar inn over seg etablerte arbeidsprosesser, organisering av virksomhetene, maktforhold osv, risikerer man halvdårlige tjenester og solide konsulentregninger.

En del av den offentlige innovasjonspolitikken er imidlertid fortsatt ganske enøyd, og dokumenter som beskriver behovet for fornyelse i offentlig sektor er svært teknologifokusert. Dette kan og bør repareres.

For å fremme en helhetlig offentlig innovasjonspolitikk kan tre utgangspunkt være:

1. Start med målet, ikke teknologien 
Når man skal fremme offentlig innovasjon er det viktig å ta utgangspunkt i hva man ønsker å oppnå, ikke hvilken teknologi man kan bruke. I Digital Agenda Norge foreskriver regjeringa et "digitalt førstevalg". Dette innebærer at alle offentlige tjenester, kommunikasjon, saksbehandling mm skal digitaliseres og gjerne automatiseres. Slik digitalisering er ofte både fornuftig og klok. Samtidig er det viktig at dette ikke blir til en ukritisk teknologipush, men at man tar utgangspunkt i hensikten med tjenestene, og hvordan disse målene (ikke teknologimålene) best kan fremmes. 

2. Kunnskap om helheten
Forskning er viktig for offentlig innovasjon. I gjeldende langtidsplan for forskning er fornyelse i offentlig sektor et prioritert område. Det er fint. Når langtidsplanen nå revideres er det en god anledning til å understreke helheten i de offentlige innovasjonsbehovene og hvordan innovasjon handler om flere typer innovasjon – og langt mer enn teknologi og digitale tjenester.

3. Innovasjon kan også være uten teknologi
Det er også mye offentlig innovasjon som har lite med teknologi å gjøre. Vi vet i dag at kvinners sysselsetting betyr mer for norsk økonomi enn olja (se f.eks Likestilling og verdiskaping). Det er derfor ikke urimelig å framheve barnehager, likestillingslov og pappakvote som noen av de viktigste offentlige innovasjonene de siste tiårene. Dette er innovasjoner som vekker stor interessse i utlandet. Denne type innovasjonsarbeid bør ikke ignoreres. 

Disse tre punktene kan synes selvfølgelige. Samtidig er det sånn at det offentlige ordskiftet om innovasjonsbehov både i offentlig og privat sektor ofte er svært teknologifokusert. For en som har studert denne debatten i de siste par tiårene er det fascinerende å se hvor likt denne debatten arter seg over tid: Teknologiske utviklingstrekk presenteres som uunngåelige, det gjelder å henge med, endringene er svært radikale, og de av oss som er over tredve kommer til å få problemer. Konsulentbransjen og tech-firmaene har i (minst) tjue år levd godt på evangeliet om en teknologisk revolusjon. Da er det viktig å tenke selv. 

Jeg er helt enig i at teknologi er og vil være viktige verktøy for fornying av det offentlige. Men det finnes flere typer verktøy  – og de virkelige innovasjonene ligger i å bruke verktøyene klokt.