Sosialdemokratiet sliter

SYNSPUNKT: «Det er liten eller ingen forskjell på sosialdemokratiet og den tradisjonelle politiske høyresiden lenger etter nyliberalismens seierrike inntog i vestlige land».

Dette blir hevdet av både nasjonale og internasjonale kommentatorer, særlig nå når sosialdemokratiske partier taper terreng både på politiske meningsmålinger og ved valg. Dette er en delvis feil analyse.

Sosialdemokratiet med sin blandingsøkonomi er en ideologi som tilhører en statsvennlig politisk venstrefløy. Sentrale historiske navn er den politiske ideologen Eduard Bernstein (1850-1932) og økonomen John Maynard Keynes (183-1941).

De skapte grunnlaget for den moderne velferdsstaten. Sosialdemokratiet kjemper for et rettferdig arbeidsliv, mot markedsmakt og for full sysselsetting. Den sosialdemokratiske ideologi avgrenser seg selv, på sin egen venstreside, fra statlig monopolmakt. Sosialdemokratiet framstår som den gylne middelvei mellom teoretisk marxisme og monopoldrevet markedsøkonomi – begge formasjonene gikk globalt fallitt etter annen verdenskrig både som teori og i praksis.

Sosialdemokratiet og blandingsøkonomien har i Skandinavia resultert i den «nordiske velferdsmodellen», som framstår som et ideal for resten av verden ved å kombinere det tilsynelatende motsetningsparet; god økonomi og en godt utviklet velferdsstat.

Den økte levestandarden siden 1960-tallet i Norge resulterte i at folk har beveget seg oppover i retning økt sosial utjevning med sin materielle, kulturelle og psykologiske virkelighet. Individualisme og selvrealisering står høyt, men har langt mindre vekt i sosialdemokratisk politikk enn hos den nyliberale høyresiden.

Privatisering og deregulering har skapt vil­kårene for framveksten av den regulerende stat, og har erstattet den sosialdemokratiske aktive stat

Den sosialdemokratiske ideologi har en utfordring i å oppdatere sitt image til den nye tid, og markere seg skarpere og tydelige til de politisk-økonomiske realitetene. Gini-koeffisienten, som angir graden av lønnsulikhet i befolkningen, er en nyttig sosial indikator som kan brukes mer aktivt i den ideologiske debatten.

Sosialdemokratiet baserer seg på frihet og velferd for alle. Det vil si at sosialdemokratiets største oppgave er å bekjempe undertrykkelse og fattigdom, uansett hvor den måtte finnes, og hvilke former det måtte anta. Mens ulike virkemidler har kommet og gått, har disse målene i 150 år ligget fast i teorien som selve eksistensgrunnlaget for den sosialdemokratiske bevegelsen.

Den sosialdemokratiske staten utviklet seg i etterkrigstiden til en villet sentralisert planstat. Det var nødvendig for å følge opp Keynes’ teori om en aktiv stat for å stabilisere den kapitalistiske økonomien og bygge velferdsstaten.

Så kom beskyldningen mot denne staten fra de nyliberale om at det den representerer en reguleringsstat i sin søken etter styringsmakt og markedskontroll. Dette hindrer effektivitet og produktivitetsvekst i næringslivet og skaper en byråkrati og ufrihet. Dette er en feilaktig påstand, viser ny forskning.

Den anerkjente italienske statsviteren Giandomenico Majone ved European University Institute (EUI) i Firenze skriver om reguleringsstatens opphav, og sier dette om denne type politikk: «Privatisering og deregulering (og globalisering) har skapt vilkårene for framveksten av den regulerende stat, og har erstattet den sosialdemokratiske aktive stat. Tillit til regulering – heller enn tilfeldige politiske vedtak, offentlig eierskap, planlegging og sentralisert administrasjon – karakteriserer reguleringsstatens politikk».

Denne tilliten til ny liberalistisk regulering koster skattebetalerne penger, for noen må betale for utgiftene brukt av staten og etater til å etterleve reguleringsstatens regelverk og forskrifter. Det det oppstår i kjølvannet av New Public Management (NPM) krav om rapportering og legalitetsprøving – og et voksende kontrollbyråkrati.

Den tradisjonelle tankemodellen for det norske sosialdemokratiske systemet er enhetsstaten med en sterk sentralmakt, et hierarkisk organisert ordinært forvaltningsbyråkrati, statlige servicemonopoler, sterk fagbevegelse innen ulike velferdssektorer og infrastruktur.

Vesentlig for modellen er ideen om stor grad av sosial og geografisk utjevning og likhet angående velstand og velferd, og at det er regjeringen som har hånd om utviklingen og representerer det institusjonelle redskapet for demokratiet. Nå er det ikke slik lenger. I den nye liberale reguleringsstaten er det de rike og mektige enkeltpersonene og selskapene som boltrer seg i det globale markedet, i skatteparadiser, beskyttet av regulering som gjør deres aktivitet legal når de på en eller annen måte holder seg på riktig side.

Vi har beveget oss mot et mer komplekst politisk system hvor regjering, selskap, kontrollorgan og internasjonale markedsmekanismer interagerer på nye måter, og hvor sosialdemokratiet og de folkevalgte forsamlingene på de ulike nivåene på en rekke områder har abdisert i forhold til markedsaktører og internasjonale økonomiske eliter.

Den politiske arkitekturen er blitt omstøpt til en markedsstyrt reguleringsstat med asymmetri i forholdet mellom stat og marked i forhold til den tradisjonelle enhetsstaten. •

Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk, HINN, Lillehammer.