Regjeringens effektivisering i staten

Marc Gayorfar er hovedtillitsvalgt for NTL ved Folkehelseinstituttet. 

SYNSPUNKT: I Perspektivmeldingen 2017 sier regjeringen at offentlige utgifter er økende og de vil overskride inntektene innen 2030 om man ikke tar noen grep. Et av grepene er at offentlig sektor skal bli mer effektiv.

ABE-reformen er et slikt grep, en reform i avbyråkratiseringens og effektiviseringens navn som var politisk bestemt i 2015, og som skal gjelde offentlig sektor, herunder staten.

Men virker effektiviseringen etter sin hensikt?

I statlige virksomheter er store deler av bevilgningen låst til poster man ikke kan effektivisere.

For Folkehelseinstituttet er en tredel av nettobevilgningen (nettobevilgning= bevilgning minus inntektskrav) knyttet til vaksineinnkjøp, husleiekontrakter til Statsbygg, og IKT-tjenester vi nå må kjøpe eksternt, og som vi ikke kan kutte eller er herre over.

Av de gjenstående to tredelene av bevilgningen, er omtrent 80 prosent knyttet til lønnskostnader. Med årlige budsjetter som må gå i null, er det i realiteten kun en utvei:

Når kuttene hagler, må antall hoder ned for å få budsjettbalanse.

Dette passer regjeringen bra, for de kan påberope seg at staten har effektivisert ved å vise til at antall hoder er mindre nå enn da de kom til makten.

Etatslederne må på sin side være lojale og levere på oppdraget, som er å håndtere kuttene, nedbemanne og utad fremstille tiltakene som forsvarlige.

Men er effektiviseringen regjeringen har satt i gang, og dens kuttkonsekvenser egentlig så forsvarlige?

Oversikt over oppdrag tildelt Folkehelsenstituttet (FHI) gjennom tildelingsbrevet, og det som kalles tillegg til tildelingsbrevet viser hele 41 tilleggsoppdrag over de siste tre årene. Folkehelseinstituttet har fått flere og flere oppdrag for hvert år som har gått siden 2015. Oppdragene øker i antall, mens kuttene har blitt intensivert.

Med redusert ­kvalitet kommer også økt risiko

I et brev oversendt departementet i februar 2017 gjør FHI rede for at vårt samlede kutt siden 2015 utgjør hele 20 prosent av bevilgningen vår. Og siden da har det kommet enda flere kutt.

I samme periode har FHI nedbemannet tilsvarende 20 prosent – 200 stykker totalt innen utgangen av 2019.

Det rimer ikke. Flere oppdrag, 20-30 prosent mindre penger, 20 prosent færre folk til å utføre dem – og uten å redusere kvaliteten?

Det som rimer mer er at kuttene medfører en svekkelse av kvaliteten på tjenester som tilbys samfunnet.

Det er en kostnad knyttet til det, som den politiske ledelsen velger å overse.

Med redusert kvalitet kommer også økt risiko, i hvert fall for en virksomhet som FHI som har ansvar for samfunnets helseberedskap.

Sannsynligheten for å bli påkjørt av en bil for en fotgjenger som går på rødt lys er relativt sett liten, men konsekvensene alvorlige, når ulykken først inntreffer. Det samme gjelder en utbrudds- eller pandemisituasjon, dersom det skulle forekomme og det ikke ble håndtert forsvarlig.

Effektivisering og modernisering krever uten tvil investeringer, men etatene har ingen eller svært begrensede midler til investeringer. I staten er det store utfordringer knyttet til;

• årlige budsjetter som må gå i null

• begrenset mulighet til å overføre penger fra et år til annet

• har ikke mulighet til å låne penger

• en stor del av budsjettet er poster man ikke kan kutte i, herunder husleiekontrakter man ikke kan inngå selv eller komme ut av

Effektivisering kan da fort føre til ineffektivitet når etatene må stramme inn på investeringer for å håndtere kuttene.

ABE-kuttene er en del av de samlede kuttene. Det er ingen føringer eller prioriteringer som er lagt til grunn i de kuttene, og ulike virksomheter med ulike forutsetninger og ulike effektiviseringspotensial får akkurat det samme kuttet – mellom 0,5 og 0,8 prosent årlig. I tillegg rammes etatene med mange andre kutt, som også må håndteres.

Mange politiske partier på Stortinget som stemmer over ABE-kuttene vil ha høy terskel for å stemme dem ned, for da kan det bli mindre penger til deres egne hjertesaker som konsekvens.

Bent Høie sier at kuttene i helseforvaltningene har gått til å styrke tjenestene. Det er det nok mange som er uenige i. I realiteten har kuttene ikke kommet noen eller noe politisk formål til gode, annet enn et salgbart slagord om effektivisering og avbyråkratisering, som virker totalt mot sin hensikt.