Pressens ­føre-var prinsipp

Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.

ANALYSE: Da Per Sandberg og hans kjæreste, Bahareh Letnes, tirsdag kveld ble med på talkshowet til et av de mange PR-byråene som er tilstede her på Arendalsuka, var det nok for mange. Det som startet som en politisk skandalesak hadde endt som et sirkus der Per Sandberg fikk sende verbale svingslag i alle retninger og i tillegg vist hvordan han står opp for sin nye kjæreste.

Show

Seansen skjedde delvis samtidig med den NRK-sendte partilederdebatten, og oppgittheten blant alle dem som betrakter seg som seriøse politisk interesserte dreide seg i stor grad om at Sandbergs show tok oppmerksomheten fra den viktige politiske debatten. Miljøpartiet de Grønne var ekstra oppgitt. I forrige uke hadde NRK planlagt å starte partilederdebatten med en lengre debatt om vær og klima – med bakgrunn i den tørre og varme sommeren. Sandberg-saken fikk NRK til å kaste om på sendeplanen og det ble ikke noe diskusjon om klima denne gangen heller.

Den saken der en stor del av seerne mener at det virkelig er grunn til å ta utgangspunkt i et føre-var prinsipp, der man kan diskutere hva vi skal gjøre nå for å hindre for store klimaendringer i fremtiden, ble fortrengt av en sak der det er et annet føre-var prinsipp som gjelder.

Potensialet

Det er nemlig potensialet i Sandberg-saken som gjorde at NRK og alle andre politiske redaksjoner kastet om på sine opprinnelige planer. Den kan være med på å utløse regjeringskrise, og da er det om å gjøre å dekke alle sider av saken som kan ha betydning – små som store. Det samme prinsippet lå bak den omfattende dekningen av Aps problemer i vinter og vår. Trond Giske var en mulig kronprins og derfor en mulig fremtidig statsminister – det var den formelle årsaken til at man allerede nå måtte dekke alle de sidene av den saken som kunne endre på den forutsigelsen. Tilsvarende er kjøret mot Jonas Gahr Støre motivert av at han er en naturlig fremtidig statsminister. Absolutt alt som kan svekke eller styrke ham på veien mot en mulig statsminister-post er derfor politiske relevant. Potensialet for fremtidig endring er så stort.

Fester inntrykket seg av at det er en dårlig sikkerhetskultur i regjeringsapparatet, kommer opposisjonen til å slå sammen Per Sandbergs sak og objektsikringssaken, og det blir full krise i Stortinget i oktober

Så kan det selvfølgelig hende at mange redaksjoner bruker slike begrunnelser som en unnskyldning for å lage stoff som er medievennlige og genererer mange klikk på nettsiden. Uansett er resultatet at det samlede medietrykket blir veldig sterkt og at følelsen av sirkus sprer seg. Politiske saker som inneholder mange medievennlige elementer blir til underholdning som bivånet av et stort, mangfoldig og relativt lite kresent publikum.

Lite tyder på at det er mulig å gjøre noe med de mekanismene som fører til at politiske saker av og til utarter til medieshow. I hvert fall ikke så lenge det er noenlunde enighet om at den politiske saken kan vise seg å være viktig.

Ikke tvil

I Sandberg-saken er det ingen tvil. Den kom på et tidspunkt der opposisjonen allerede hadde bestemt seg for å starte et hardkjør mot statsminister Solbergs manglende oppfølging av beredskapsarbeidet. Strengt tatt startet det allerede på forsommeren da Riksrevisjonen la frem sin kritiske gjennomgang av regjeringens arbeid med såkalt objektsikring. Regjeringen fikk kraftig kritikk for ikke å ha fulgt opp alle Stortingets vedtak om å sikre viktige bygg og anlegg mot terror. Det mest alvorlige var at Riksrevisjonen gjorde sine funn på samme tid i fjor som det var høring i Stortinget om en tilsvarende kritikk. Da uttalte statsrådene seg slik at KrFs mann i kontrollkomitéen Hans Fredrik Grøvan med den nye rapporten i hånd fastslo at regjeringen «hadde sminket virkeligheten».

Det var en så sterk uttalelse at noen av oss allerede da skrev at det kunne bli regjeringskrise denne høsten. Hvis Kristelig Folkeparti går inn for å fremme mistillitsforslag, vil resten av opposisjonen antagelig bli med på det. Likevel var det først nå etter sommerferien at mistillitsforslag-ordet dukket opp i det politiske ordskiftet. SV-leder Audun Lysbakken gikk langt i å varsle et mistillitsforslag. I tillegg har Ap-leder Jonas Gahr Støre gitt et intervju til TV2 der han gikk litt lenger enn vanlig i å fastslå at han og Ap er klar til å overta makten, om Erna Solberg skulle bli felt.

Grunnlaget for en regjeringskrise vil i så fall være at statsminister Erna Solberg ikke har vært aktiv nok i arbeidet med å sikre seg at Norge får en god beredskap mot krig og terror.

Per Sandbergs ferie og hans forhold til en kvinne med gode forbindelser i den iranske ambassaden er ikke politisk viktig i seg selv, men det kan bli det fordi det frembringer en rekke spørsmål om Erna Solbergs holdning til beredskap og sikkerhetsarbeid. Et av de viktige spørsmålene dreier seg om hva hun gjorde da hun den 8. juni ble varslet av Per Sandbergs fraseparerte kone om at en mulig sikkerhetsrisiko hadde flyttet inn hos fiskeriministeren.

Erna Solberg har sagt offentlig at hun foretok både en personalmessig og en sikkerhetsmessig vurdering. Spørsmålet er om den vurderingen også dreide seg om tiltak for å få sjekket ut om Per Sandbergs kjæreste faktisk kunne være en sikkerhetsrisiko. Hvis hun ikke har gjort det, er det stor sannsynlighet for at opposisjonen vil ta det som en bekreftelse på at statsministeren ikke bryr seg tilstrekkelig om arbeidet med å verne rikets sikkerhet.Da må hun gå av.

Det samme gjelder, dersom statsministeren ikke har gode nok svar på spørsmålene om andre statsråders og statssekretærers bruk av tjenestetelefon og PC i land som i følge PST spionerer på oss. Fester inntrykket seg av at det er en dårlig sikkerhetskultur i regjeringsapparatet, kommer opposisjonen til å slå sammen Per Sandbergs sak og objektsikringssaken, og det blir full krise i Stortinget i oktober.

I en slik situasjon er det opplagt at det ville ha vært en forsømmelse av pressen ikke å stille spørsmål om forhold som i dag både kan se store og små ut. Man må spørre om alt, fordi man aldri kan vite hva som til syvende og sist er relevant. Dersom Per Sandberg saken skulle hvisle ut i ingenting, vil pressen likevel ha hatt rett i å være pågående denne uken. Man kan nemlig ikke vite, og man må være føre var.

Så får det heller være at den virkelige føre-var debatten, om klima, må vente enda noen måneder.