Politisk arbeid gir økt risiko for seksuell trakassering

Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.

POLITISK ANALYSE: Politisk arbeid har noen særtrekk som gir økt risiko både for seksuell trakassering, og for at den ikke slås ned på. Det er nesten ikke til å tro: Til sammen har partiene hittil fått inn mer enn 50 bekymringsmeldinger og varsler om trakassering. Det er bare partiet Rødt som ikke har fått inn noe. Sakene er veldig ulike – fra den straffbare, men trolig foreldede, spredningen av hardporno i Frp til mange ulike former for uønsket seksuell oppmerksomhet. Politiet undersøker eller etterforsker minst tre av dem, fordi det kan være snakk om voldtekt. I de fleste sakene er det en i overordnet stilling eller alder som beskyldes for å utnytte en svakere part, men det finnes også saker der trakasseringen skal ha skjedd i et mer eller mindre likestilt maktforhold.

Overraskende

Topp-politikernes overraskelse over tingenes tilstand er ekte. Vel hadde det i noen partier versert rykter, vel har man hatt slike saker før, men omfanget som viser seg nå er mye større enn antatt. Eller for å si det mer presist: Partiledelsene har ikke før denne høsten antatt noe som helst. De har tatt det for gitt at tidligere tilfeller av trakassering har vært knyttet til den anklagedes personlighet og at det ikke har vært noen grunn til å granske den politiske kultur som sådan.

Det har partilederne startet med nå. Erna Solberg har innkalt dem alle til et felles møte i uken som kommer, og kanskje kommer de da til å ta et initiativ for å finne ut om det er noe med politikken som sådan som gjør at det er ekstra stor risiko for trakassering og maktmisbruk i det politiske liv.

Det er det antageligvis. Et særtrekk ved politikken er at arbeidet i perioder er så intenst, at det pågår til alle døgnets tider, og at det ganske ofte skjer på hotell og på ulike drikkesteder. Det finnes selvfølgelig arbeidsplasser i det private der det sikkert jobbes like intenst, spises enda flere middager og overnattes oftere på hotell, men det gjelder ikke generelt. Man kan gjøre karriere i næringslivet ved å leve annerledes.

Kveldsskiftet

I politikken har det frem til nå vært vanskelig å tenke seg at man kan få innflytelse og nye verv, dersom man ikke vil være med på helgesamlinger og jobbe utover kvelden og natten. En av de innvendingene som har vært reist mot nestleder Hadia Tajik internt i Arbeiderpartiet er at hun ikke har brydd seg om å ta kveldsskiftet. Hun har ikke småpratet med de mange lokale tillitsvalgte som har vært vant til å ta en øl eller tre med en tilreisende partitopp. Det har også vært vanskelig for hennes sympatisører å satse på henne som fremtidig Ap-leder fordi hun tilsynelatende har vært så uinteressert i å bygge allianser og nettverk. Et av tegnene på hennes manglende interesse har vært at hun, i motsetning til avgåtte nestleder Trond Giske, ikke har vært aktiv i Aps sosiale liv.

En konsekvens av alt kvelds- og helgearbeidet har vært høyt alkoholforbruk. Om det er høyere eller lavere enn på andre arenaer, er det ikke så lett å si noe om. Men det er høyt. Landsmøtene i alle partier utenom KrF var frem til for få år siden preget av veldig mye fyll. For ordens skyld skal det sies at pressefolkene ikke var mer edru enn landsmøtedelegatene.

Partiets overordnede oppgave er å sørge for at kampene skjer på sivilisert vis og ikke utarter slikt at mediene kan boltre seg i krigsoverskrifter

På alle landsmøter har ungdomspartiet en stor delegasjon. Om det er ekstra mye fyll i ungdomspartiene, kan det være fordi de har lært av de voksne. Det er grunn til å tro at ungdom og voksne er tettere sammenvevet i politikken enn på de aller fleste andre samfunnsarenaer. Ikke bare er de på samme fest, de jobber også tett sammen. Ungdomspolitikerne arbeider knallhardt for å få de voksne i sitt fylkesparti til å stemme «riktig» i de avgjørende landsmøtevoteringene. De voksne vet at de ved å få med seg sentrale folk i ungdomspartiet kan vinne flertall for sine saker.

Stort sett er denne sammenblandingen positiv. Unge og eldre lærer av hverandre. Generasjonsbroer bygges. Partiene unngår å stivne. Den negative siden - vet vi nå - er at eldre med makt møter yngre med fascinasjon for makt når de begge er fulle og tilsynelatende frie.

Alt dette vet toppene i partiet. SV har hatt egne formøter på landsmøtet for kvinner. Høyre sørget for at alle fylkesdelegasjonene snakket om problemstillingene før de kom på landsmøtet, og så videre og så videre.

Nå vet vi at det ikke har vært bra nok. Vi vet også at det i flere partier er kommet varsler og bekymringsmeldinger som ikke er blitt tatt på alvor av partiledelsen. Også på dette punkt er det grunn til å tro at politikken har noen særtrekk som kan forklare ledelsens svik. Mange av varslene er kommet i situasjoner der det har pågått kamper om posisjoner.

Nåværende Unge Høyre-leder Sandra Bruflot har sagt at hun fikk høre noen rykter om den nå avgåtte UH-lederen i 2016 – den gangen mange ville ha henne til å utfordre Kristian Tonning Riise. Hun sjekket opp ryktene og konkluderte med at de var falske. Kanskje var de satt ut som et ledd i kampanjen for å fjerne ham som leder. Hun sier nå at hun kanskje kan ha overhørt andre reelle varsler fordi hun har sett på dem som konstruerte angrep.

I Fremskrittspartiet er det et mysterium hvorfor en nesten samlet toppledelse ikke fikk med seg varslene mot stortingsrepresentant Ulf Leirstein i 2012. En mulig forklaring kan være at det da pågikk en så skitten kamp om nominasjon i Østfold FrP at de i det sentrale miljøet så på alle påstander derfra som del av denne maktkampen.

Maktkamp

I Arbeiderpartiet er det fortsatt mange som mener at varslene mot Trond Giske er del av en maktkamp.

Politikkens formål er å oppnå makt. Det pågår kontinuerlige dragkamper om standpunkter i enkeltsaker og om verv og posisjoner. De fleste uttalelser og handlinger tolkes derfor i et maktspill-perspektiv. Partiets overordnede oppgave er å sørge for at kampene skjer på sivilisert vis og ikke utarter slikt at mediene kan boltre seg i krigsoverskrifter. Mediehåndteringen blir sentral.

Og det er nettopp det vi har sett i Høyre. I alt for lang tid ble de stadig mer alvorlige varslene om Tonning Riise sett på som et mediehåndteringsproblem. Ryggmargsrefleksen var å hindre negativ omtale av Høyre.

Det er ingen unnskyldning, men det er en forklaring.