Politikken i ordene

Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.

ANALYSE: Det er ikke så rart. Også tidligere er diskusjonen om sammenhengen mellom retorikk og terror alltid blitt kortsluttet.

Onsdag formiddag stilte statsminister Erna Solberg i Stortingets spontanspørretime for å markere at politikken skulle gå videre etter at det i halvannen uke hadde vært unntakstilstand. Hun og regjeringspartiene forsto på et vis at opposisjonen ble lei av Sylvi Listhaugs spissformuleringer på sosiale medier, men de forsto ikke at opposisjonen bare ble sintere for hver unnskyldning som kom – både fra Solberg selv og etter hvert også fra Listhaug.

De siste dagene før nesten-krisens klimaks var regjeringspartienes mantra at det var tid for å snakke om politikk igjen – ikke retorikk.

Ap-leder Jonas Gahr Støre ville også gå videre da han stilte de første spørsmålene i spontanspørretimen. Men for ham, og en samlet opposisjon, betød det noe helt annet. Han ville vite om statsministeren i det hele tatt skjønte grunnlaget for det voldsomme kjøret mot Listhaug.

Han ble ikke betrygget av Solbergs svar. Tvert imot: Det har i løpet av denne uken spredd seg en oppfatning i alle opposisjonspartier og i deler av KrF om at Erna Solberg faktisk mener det hennes nestleder Jan Tore Sanner sa og beklaget lørdag for nesten to uker siden: At Ap «trekker 22. juli-kortet».

Debatten om debatten

Det som har gått opp for ganske mange i Stortinget de siste dagene er at debatten om debatten ser ut til å skape dypere skiller mellom opposisjon og posisjon enn de aller fleste andre politiske saker. Årsaken er at det i liten grad er partipolitiske og taktiske vurderinger som motiverer det som sies om «22. juli-kortet» og at ord kan nøre oppunder terror.

Det er et ekte engasjement, og en oppriktig frustrasjon hos begge parter av at den andre part ikke forstår deres argumenter.

Debatten om debatten ser ut til å skape dypere skiller mellom opposisjon og posisjon enn de aller fleste andre politiske saker

Opposisjonens argument er etter hvert vel kjent. Den mener at Sylvi Listhaugs Facebook-påstand om at Ap setter terroristers rettssikkerhet foran samfunnssikkerheten kan nøre oppunder et livsfarlig Ap-hat.

Selv om det var en samlet opposisjon som sto sammen med Ap, valgte Listhaug å fokusere bare på det partiet, noe som kan ha ført til at de som allerede hater Arbeiderpartiet fikk enda en grunn til å gjøre det. Opposisjonen mener at ansvarlige politikere må være spesielt varsomme i det de skriver om Ap, fordi de nå vet at konspirasjonsteoriene mot Ap kan føre til terror. Anders Behring Breivik sa i rettssaken mot ham at attentatet ikke hadde vært nødvendig om Frp hadde gjort et bedre valg i 2009 og Ap var blitt kastet ut av regjeringskontorene.

I Fremskrittspartiet er det langt flere enn Sylvi Listhaug som mener at dette kravet til dem i praksis innebærer knebling av ytringsfriheten. Hvis de mener at Ap svikter i kampen mot terror og innvandring, må de få lov til å si det. Det kan ikke være slik at et parti har et særlig vern i debatten fordi det en gang tidligere har vært utsatt for terror.

Ektefølte oppfatninger

Onsdag viste Erna Solberg at hun i store trekk deler denne oppfatningen. Hun sammenlignet hatet mot Ap med de hatmeldingene hun får hver gang hun blir avbildet med hijab-kledde damer, og hun viste til at de som nå jobber for norsk innmelding i Acer også får dødstrusler.

Hennes likestilling av trusler og hatprat, opprører langt flere enn Ap-folk. Acer-motstandere er kanskje militante, men det er ingen grunn til å tro at de blir voldelige. Høyre-radikale Ap-hatere har vist sitt voldspotensiale flere ganger – her hjemme med Hadelandsdrapene og henrettelsen av Benjamin Hermansen, i tillegg til 22. juli. I Sverige er det også grunn til å tro at hatet mot det sosialdemokratiske lederskapet lå bak drapet på Olof Palme.

Slik går debatten om debatten – med sterkt ulike oppfatninger av om den dreier seg om politikk eller om retorikk. Hvordan den kommer til å utvikle seg, er det ikke så lett å si noe om. Den er ikke knyttet til noen politiske prosesser med start og slutt, og argumentene er i praksis umulig å etterprøve. Det eneste vi kan anta er at akkurat denne debatten, etter denne uken, ikke vil bli styrt av overordnede vurderinger i partiene om hva som tjener deres interesser. Den er for presserende og ektefølt for partimedlemmer både på den ene og andre siden.

Det var også grunnen til alt det uforutsigbare som skjedde frem til tirsdag denne uken. Det har vært konvensjonell visdom at det ikke blir regjeringskrise i Norge, med mindre de politiske toppene ønsker det. Frem til nå har de hatt såpass mye kontroll at de har kunne tilpasse seg kjølige vurderinger av hva partiet er tjent med.

Ny type offentlighet

Denne gangen var det ingen andre enn Bjørnar Moxnes i Rødt og Sylvi Listhaug som ønsket seg regjeringskrise. Den ble bare avverget fordi Listhaug til syvende og sist kom til at hun ikke ville utløse den.

Hovedårsaken er den endrede politiske offentligheten. Det er ikke lenger mulig for partitoppene å formidle nyanserte budskap. De må ta høyde for at det som i gamle dager ble fortolket av partitillitsvalgte og kommentatorer, nå går direkte og ufortolket ut til folket på sosiale medier.

I praksis betød det denne gangen at det ble umulig for opposisjonen å stemme nei til mistillitsforslaget mot Listhaug bare fordi det ikke passet i de overordnede politiske vurderingene.

Et nei til mistillit, ville i dagens offentlighet ha blitt tolket som en klar tillitserklæring til Listhaug. Det var det umulig for partiene å gi. I gamle dager kunne partiene ta sjansen på at mange nok velgere forsto at det kunne være mange grunner til at man stemte ned et mistillitsforslag.

Den andre lærdommen av de to siste ukenes politiske hendelser er antageligvis den viktigste for utviklingen av politikken på kort sikt. Vi vet nå at verken statsminister Erna Solberg eller partileder Siv Jensen tok sjansen på å utfordre Sylvi Listhaugs Facebook-makt.

I etterkant av krisen løper det nå en debatt om hvor viktig Listhaug kommer til å bli i fremtiden. Hun har mistet en viktig talerstol, og må innordne seg det daglige arbeidet i Stortinget. Dermed skulle hun være svekket.

Hvis hun da ikke trosser sitt eget parti like mye som hun har trosset statsministeren.

Sannsynligheten er ganske stor for at hun vil gjøre det. Mange både i og utenfor Frp tror at hun har ambisjoner om å bli partileder. Har hun det, kommer hun til å bruke utradisjonelle metoder som svært få i hennes eget parti liker. Erfaringen hittil er at de likevel ikke vil ta sjansen på å stoppe henne.

Resultatet kan bli at hun kommer til topps – selv om hun ikke har den formelle støtten som er nødvendig. Og et Frp under Listhaugs ledelse vil ikke være særlig interessert i et bredt borgerlig samarbeid.