Partisplittelse neste?

Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.

ANALYSE: Under den amerikanske presidentvalgkampen var det enkelte på Stortinget som beklaget seg over at mediene rapporterte langt mer detaljert om primærvalgene i en middels interessant amerikansk delstat enn om de viktige debattene i Stortinget. Nå kan de slutte å klage. Regjeringsdiskusjonen i KrF inneholder alle ingredienser som er nødvendig for å skape maksimal medieoppmerksomhet. Ettersom fylkesårsmøtene blir sendt på direkten, og mange medier kontinuerlig kartlegger valget av delegater til neste fredags ekstraordinære landsmøte, øker publikums kjennskap både til KrF og til norske politiske prosesser betraktelig.

Aller viktigst for mediene er det at det skjer noe nytt hver eneste dag, at det hele tiden er mulig å oppdatere reportasjene om mulige vinnere og tapere, og ikke minst at resultatet av KrF-kampen er så viktig. Den dreier seg om hvem som skal være statsminister og hvilken regjering vi skal ha. Etterhvert er det også blitt stadig tydeligere at den dreier seg om hvem som skal være leder i KrF. Det er ikke viktig for allmenheten i seg selv, men det fungerer godt i en mediedramaturgi der partileder Knut Arild Hareide er bygget opp som en partileder som plutselig har kastet all forsiktighet og politisk taktikkeri overbord. Han fremstilles som den som enten vil kuppe sitt eget parti eller som den store frelseren.

Klimaks i medienes fortelling skal komme fredag til uken. Frem til da skal mandattellingene gi oss stadig nye frempek om hva som kommer til å skje, men det kommer uansett til å være mye usikkerhet frem til siste slutt. Valgene på landsmøtet skal være skriftlige – opptil flere delegater vil kunne ha interesse av å gi uttrykk for et syn offentlig, og så stemme for noe annet i hemmelighet.

Kampen tilspisser seg

Nå kan det tenkes at klimakset i mediefortellingen blir annerledes enn antatt. Kampen i KrF er i ferd med å tilspisse seg i så stor grad at partiet står i fare for å sprekke. Dersom frykten for reell splittelse føles sterkt nok for flertallet av landsmøtedelegatene, kan mye uventet skje. Selv om en samlet partiledelse vil insistere på at valget tas neste fredag, kan det ikke engang utelukkes at flertallet av landsmøtedelegatene utsetter hele valget – kanskje til det ordinære landsmøtet neste vår.

Sett fra Stortinget er det ingenting å vinne på en slik utsettelsesstrategi. Etter denne høstens strid fremstår et nytt halvår med beinhard intern kamp som litt av et skrekkscenario. Landsmøtedelegatene, derimot, de lever det meste av sitt liv utenfor politikken, og kan kanskje tenke at et halvt år til med debatt og mer ryddige partiprosesser vil gjøre det litt mindre vanskelig å ta et valg som er enda mer smertefullt enn man forestilte seg.

KrF’erne vil gå langt for å hindre en gjentagelse av Venstres splittelsesmøte på Røros

Sannsynlig er et slikt scenario ikke. Denne uken har det skjedd en polarisering i partiet som sannsynligvis vil presse frem en taper og en vinner. Selv om Knut Arild Hareide og nestleder Kjell Ingolf Ropstad utad gir inntrykk av at det er harmoni i ledelsen, er det liten tvil om at Ropstad nå kjøres opp som en reell utfordrer om ledervervet. De som vil at partiet skal inn i Solberg-regjeringen har lyktes med å få etablert Ropstad som sin leder – noe som gjør at landsmøtedelegatene vil kvie seg mindre enn de ellers ville ha gjort for å kaste Hareide som leder.

Ikke minst er det viktig at Ropstad selv nå viser vilje til å overta partiet. Det er denne uken blitt kjent at han var i kontakt med Høyres pressesjef, men ikke med sin egen partileder, før han kom med sin utfordring til Erna Solberg og Jonas Gahr Støre om å endre abortloven. Det er da ikke så rart at Erna Solberg etter noen få timer var klar til å komme Ropstad i møte. Hareides tilhengere føler mildt sagt at Ropstad med dette utspillet var uryddig – slik de også føler at fylkeslaget i Rogaland var uryddig da årsmøtet der nektet å sende en representativ delegasjon til landsmøtet.

Kupp

De som vil ta partiet inn i en Høyre-ledet regjering med Frp, mener at det er Knut Arild Hareide som startet det skitne spillet ved at han gikk så tydelig ut i offentligheten med sitt råd om å bytte side. Da han på landsstyret i slutten av november holdt sin tale om retningsvalg, følte mange på den andre siden at han enkelt og greit forberedte et kupp.

Eller for å si det med en tidligere byråd i Oslo, Robert Wright: Overskriften på hans innlegg i Aftenposten var at noen forsøkte å stjele partiet hans. Den direkte adressen var de nyinnmeldt KrF’erne, men kritikken rammet i like stor grad Hareide.

Ordbruken er interessant fordi den avslører et eierskapsforhold som er spesielt sterkt for KrFs medlemmer og tillitsvalgte. Ingen partier har flere medlemmer per velger enn Kristelig Folkeparti. Mange av dem betaler kontingent nærmest som en kristenplikt – ikke på grunn av partiets standpunkter i den ene eller den andre politiske saken. De oppfatter, enkelt sagt, at KrF er det eneste partiet som står vakt om den kristne kulturarven. For dem er det ingen alternative partier. De føler at KrF er deres.

Wrights påstand om tyveri er også interessant. Høyresiden i partiet mener ikke bare at Hareide startet en prosess som er illegitim – de føler at den er ulovlig. Det skal rett og slett ikke være mulig – eller lov – å be et parti om å flytte seg så langt som det Hareide ber om. Det er nemlig det enkelte KrF-medlems identitet som utfordres. Deres selvoppfattelse er at de står i en kamp mot de sekulære og statsvennlige «sosialistene» i Ap og SV. Det er rett og slett umulig for dem å tenke seg at man uten forvarsel skal gå i kompaniskap med sine tidligere fremste fiender.

Smalt

Hareides tilhengere har over mange år oppfattet noe tilsvarende. De mener at høyresiden i partiet er blitt oppildnet og støttet av de to kristne avisene på Vestlandet, Dagen og Norge i Dag, til å gjøre partiet smalere. Resultatet ble da også som fryktet – sett fra deres ståsted. I valget i fjor endte partiet opp med representasjon nesten bare fra kyststripen i sør. Partiet er blitt så smalt at det ikke lenger kan gjøre seg håp om å være reelt riksdekkende. Det KrF Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland bygget opp, er tatt fra dem.

De ulike oppfatningene om eierskapet til partiet er så motstridende at det vanskelig kan kompromisses. Da er partisplittelse løsningen. Samtidig er det 45 år siden forrige gang et parti ble splittet. KrF’erne vil gå langt for å hindre en gjentagelse av Venstres splittelsesmøte på Røros.