Økonomisk kriseforvaltning: Om stat, lån og penger

Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk ved Høyskolen i Innlandet, Lillehammer. Les flere av hans synspunkt her. 

SYNSPUNKT: Den vestlige økonomien viser en svak framgang for tiden. Arbeidsledigheten går ned. Men få økonomer tror på varighet. Egentlig er situasjonen lik den som skapte finanskrisen.

Finansverden er sterkt deregulert, det vil si kaotisk, med tydelig bygging av bolig- og eiendomsbobler som vil sprekke og store private lånopptak, som i Norge. Penger trykkes opp og settes i omløp, men realverdier skapes ikke tilsvarende. Hva har skjedd og skjer?

Internasjonal forskning har forsøkt å finne ut av mekanismene uten riktig å ha lykkes. Økonomene som har forsøkt har vært opphengt i det som er det rådende økonomifagets vesen, en metodologi som kretser rundt formalisme, likevekts-fetisjisme og metodologisk individualisme. Formalismen vil helst bare se det som lar seg tallfeste – eller verre, presse ting inn i modellene som ikke hører til der.

Likevekts-fetisjismen gir en forestilling om at kriser i en markedsøkonomi egentlig ikke skal forekomme, fordi tilbud og etterspørsel vil balansere seg. Da finanskrisen likevel dukket opp ble den forstått som et sjokk som kom utenfra. Det gjøres fremdeles. Kina, Brasil, Russland, oljepris får skylden.

Den metodologiske individualismen innebærer et krav om at alle sosiale fenomen skal forklares med utgangspunkt i individuelle handlinger og rasjonelle valg. Men individer er slett ikke alltid rasjonelle og sosiale omstendigheter virker på valgene.

Nykeynesianerne har frigjort seg fra denne metodologiske dogmatikken og baserer seg på systemkritikk. Politisk sogner de til sosialdemokratiet.

Veksten i de avanserte industrilandene har avtatt med mer enn 54 prosent siden finanskrisen 2008. I de samme landene er det anslått at 44 millioner er arbeidsledige, som er om lag 12 millioner flere enn i 2007. Samtidig er inflasjonen og bankrenten på det laveste nivået siden krisen. Den dogmatiske markedsliberale økonomiske politikken virker ikke. Sentralbankene har fått tilført kapital fra staten, men lite er blitt brukt til å stimulere husholdningenes forbruk, investeringer og vekst. I stedet har bankene gjort ting verre etter liberaliseringen av finanslovgivning.

Den kjente økonomen, nykeynesianer og nobelprisvinner i 2001, Joseph E. Stiglitz, sammen med FN-rådgiver og økonom, Hamid Rashid, kom i 2016 med et FN-memorandum med tittel «What’s Holding Back the World Economy?» Dette er et lærerikt dokument som politikere og regjeringer leser.

Den ­dogmatiske markeds­liberale økonomiske ­politikken ­virker ikke

I memorandumet skrives det at «perverse» insitamenter er en av grunnene til at de positive økonomiske virkningene av lave renter ikke materialiserte seg. Gitt det faktum at renten var nær null i perioden fra 2007 til i dag i de fleste avanserte rike land, så skulle man tro at det skulle ha fått regjeringer til å låne og investere i infrastruktur, jobbskaping, utdannelse og i sosial- og helsesektoren. I keynesiansk ånd kan det hevdes at det som skulle ha vært gjort i perioden siden finanskrisen, var at staten hadde intervenert og økt overføringene med formål å øke den samlede aggregerte etterspørselen, og å motvirke sosial ulikhet ved å skape etterspørsel etter arbeidskraft.

En FN-rapport «Worlds Economic Situation and Prospects 2016» viser at i de avanserte utviklede landene har heller ikke private investeringer vokst. Underlig er dette, tatt de ultra-lave rentene i betraktning. I 17 av de 20 største utviklede nasjonale økonomiene er den private investeringsveksten og verdiskapingen lavere enn tiden før finanskrisen; fem av dem opplevde tilbakegang i samme periode. Kritisk høy arbeidsledighet er både en alvorlig konsekvens og årsak til lav verdiskaping.

Lånegarantier gitt av finansieringsselskaper – til støtte for bedrifters konkrete investeringer – vokste sterkt de siste ni årene. Men det er evidens for at disse selskapene lånte penger, og utnyttet det lave rentenivået. Heller enn å investere så kjøpte de tilbake egne verdipapirer eller de handlet på børsen med aksjer. Slik stimulerte de en bratt stigning i finansielle transaksjoner, kapitalisering av markedet og finansiell profitt. Dette er en følge av at finanssektoren ble ytterligere deregulert i perioden.

Nye arbeidsplasser i realøkonomien ble ikke skapt. Det synes klart, sier de to økonomene, at å holde renten nær nullnivået ikke nødvendigvis medfører mer kreditt ment for investeringer. Når bankene blir gitt frihet til å velge, velger de risikofri profitt eller finansielle spekulasjoner med gevinst som ikke kommer realøkonomien til gode – og økonomisk vekst uteblir.

Verken den monetære politikken eller finanspolitikken har virket eller virker slik de dogmatisk ny-klassiske økonomene forventet. Det som skjer er at flommen av likviditet har disproporsjonalt skapt finansiell rikdom og bobler – boligbobler og finansbobler – i nasjonale økonomier som sprekker. Til tross for et ustabilt aksjemarkedet globalt så utgjør markedskapitaliseringen likevel en meget høy andel av verdens GDP.

FN Memorandumet 2016 slår fast at risikoen for en ny finanskrise ikke kan utelukkes.

Andre mener faren er overhengende. Men man vet bare ikke nøyaktig når. Den lille bedringen i økonomiene i Vesten må ikke lure oss.