Nye skillelinjer om klima

Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.

ANALYSE: Arbeiderpartiet er i ferd med å forlate Stoltenbergs kullsviertro på kvotehandel, mens Venstre og KrF har meldt seg ut av den såkalte klimaopposisjonen. Spørsmålet nå er om sidebyttene blir varige.

For første gang på veldig lenge behandlet Stortinget torsdag en klimamelding uten at det på forhånd hadde vært en konkurranse mellom partiene om å love mest mulig djerve kutt i klimautslipp en gang i fremtiden. Det vanlige både i Stoltenbergs og i Solbergs regjeringsperioder frem til nå er at opposisjonen på Stortinget har spilt sammen med de mest klimaopptatte kreftene innen regjeringskonstellasjonene, og at de har presset frem en politikk som tilsynelatende har vært mer offensiv enn regjeringen opprinnelig ønsket. Noen få tiltak har dreid seg om politikken her og nå, men det vanligste har vært at målene for fremtidige utslippskutt er blitt skjerpet. Erfaringsmessig er de blitt så ambisiøse at de ikke har vært realistiske. Målet som er i ferd med å bli brutt nå er det som gjelder for 2020.

Denne gangen har Venstre og KrF i hovedsak sluttet opp om regjeringens strategi som i hovedsak dreier seg om å passe norske klimapolitikk inn i EUs. Meldingen om «norsk omstilling i europeisk samarbeid» ble lagt frem før sommeren i fjor, og daværende klimaminister Vidar Helgesen gjorde et poeng av at den ikke inneholdt et eneste nytt forslag til tiltak. Det var etter hans mening unødvendig fordi vi nå ble med i EUs klimasamarbeid, og fordi vi ved å slutte oss til EUs mål for kutt i den såkalt ikke-kvotepliktige sektoren automatisk ville få ned utslippene innen 2030. Det vi ikke fikk til i egen transport-, bygg- og landbrukssektor, skulle vi få til ved å finansiere klimakutt i andre EU-land.

Ola Elvestuen, som den gangen var leder for energi- og miljøkomitéen i Stortinget, var misfornøyd med meldingen fordi den ikke inneholdt tiltak og nye konkrete målsetninger, og i praksis la opp til at Norge kunne kjøpe seg fra fra nasjonale klimaforpliktelser. Vidar Helgesen antydet den gangen at  Norge bare ville ta to tredjedeler av de kuttene vi forpliktet oss til på hjemmebane.

Globalt perspektiv

Ingen er i tvil om at det i et globalt perspektiv er mest effektivt å kutte klimautslipp der man får mest igjen for pengene, men Venstre og de andre klimapartiene har alltid vært skeptisk til kvotekjøp i utlandet - både fordi ordningen gjør det mulig å vri seg unna den internasjonale klimadugnaden, og fordi norsk næringsliv og norske forbrukere kan la være å gjennomføre de omstillingene som uansett vil være nødvendige på lang sikt for å redusere klimaendringene.

Venstre kunne i behandlingene av klimameldingen ha vist til at den ble fremmet før partiet kom inn i regjering, og således oppført seg som et konstruktivt opposisjonsparti. Det valgte Elvestuen og Venstre ikke å gjøre. Som statsråd forsvarer han nå med nebb og klør den strategien som han i fjor var i mot. Det skal komme flere offensive klimatiltak fra hans departement etterhvert, men i denne omgang synes han ikke det passer. Venstre er foreløpig mer regjeringslojalt enn Frp har vist seg å være.

Kristelig Folkeparti har ingen formell grunn til å være lojale mot regjeringen, men partiet er det likevel i denne saken. Partiets miljø- og klimapolitiske talsmann, Tore Storehaug, har valgt regjeringens perspektiv om at klimapolitikken som ble behandlet i Stortinget denne torsdagen først og fremst dreide seg om å få til en best mulig tilpassing til EUs klimasamarbeid.

Ap vil fortsatt konkurrere med Høyre og Frp om å være oljenæringens beste venn

Det betyr ikke automatisk at KrF har byttet side i klimapolitikken. Allerede om noen uker kommer det  en konkret sak om fangst og lagring av CO2 der det er ganske sannsynlig at regjeringen vil få kritikk fra miljøpartiene for å være for lite offensive. Da vil KrF på nytt bli testet, og spørsmålet vil ikke bare være om Knut Arild Hareides parti forlater alliansen av miljøpartier, men også om det har en betydning for partiets valg mellom rødgrønn og blå side i politikken.

Det aller mest spennende med Stortingets behandling av klimameldingen er likevel om de rødgrønne partiene er i ferd med å nærme seg hverandre. Da de hadde regjeringsmakt, var det stadig konflikter mellom Arbeiderpartiet og SV nettopp om kvotekjøp i klimapolitikken. Jens Stoltenberg var kvotetenkningens far, og han strittet i mot de aller fleste forslag til nasjonalt bestemte utslippsmål og enkelttiltak for å få ned CO2-utslippene i Norge.

Nå er både han og hans tenkning glemt. Arbeiderpartiet er fortsatt for det internasjonale systemet for handel med CO2-kvoter i industrien og i oljevirksomheten, men partiet tror ikke lenger på kvotehandel når det gjelder transport-, bygg- og jordbrukssektoren. I denne såkalt ikke-kvotepliktige sektoren mener Ap at det er mest fornuftig å vedta ulike tiltak som virker direkte inn på klimautslippene her hjemme. Partiet har sluttet seg til SV, Sp, Rødt og MdG. De enes slett ikke om alle tiltak, men de er på samme side av den skillelinjen som går mellom de som vil ta CO2-kutt bare her hjemme, og de som vil kutte CO2 der det er mest kostnadseffektivt.

Når man tar med at det i Arbeiderpartiet er i ferd med å spre seg en erkjennelse av at partiet ved neste valg kommer til å gå inn for å verne områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja mot oljevirksomhet, tegner det seg et bilde av en rødgrønn allianse som er mer forent i klima- og miljøpolitikken enn noen gang. I teorien burde dette også være en allianse som virket forlokkende både på Venstre og KrF.

La seg lokke

Kristelig Folkeparti kan fortsatt la seg lokke, men det virker nå som om Venstre er fast besluttet på å være Høyre-alliert koste hva det koste vil. Partiet risikerer å miste noen av sine miljø- og klimabevisste velgere, men det er en risiko partiledelsen ser ut til å være villig til å ta.

Den kan i tillegg spille på den usikkerheten som i en god stund fremover fortsatt vil være der om Aps miljø- og klimapolitikk. Hvor troverdig er partiets snuoperasjon?

Den er absolutt troverdig når det gjelder synet på kvotekjøp i såkalt ikke-kvotepliktig sektor. Der har partiet tatt et valg som det kommer til å stå fast ved. Ingen vet foreløpig om det er et uttrykk for en mer generell vridning i Aps politikk, eller om det bare er et resultat av at den indre miljøopposisjonen i Ap måtte få en seier. I oljepolitikken virker det foreløpig som om Lofoten, Vesterålen, Senja er i ferd med å bli blinket ut som en enkeltsak, og at politikken forøvrig blir liggende fast. Altså at Ap fortsatt vil konkurrere med Høyre og Frp om å være oljenæringens beste venn.

Partiet har neppe snudd trill rundt.