Norsk psykiatri – en skam

Irma Kartal er pårørende til en pasient i psykiatrien. 

SYNSPUNKT: Psykisk syke mennesker trenger et rom som gir friskhet ikke tristhet.

Synet som møtte meg på Ahus-voksenpsykiatri er et syn jeg aldri vil glemme. Kalde gråhvite vegger, gitter foran vinduene, og endeløse korridorer. Alt er sterilt. Rommet til pasienten er nedslitt og har store mørke flekker på veggene. Luften er innestengt på grunn av ingen eller mangel på ventilasjon. Dette er helt absurd fra perspektivet til en pårørende.  

I tillegg er rommet mørkt hele døgnet fordi persiennene er låst. De burde i det minste hatt muligheten til å åpne dem. Rommet er så nedslitt og direkte urovekkende, at jeg ikke får presisert det nok. De ansatte har ikke akkurat en arbeidsplass som er spesielt innbydende og koselig. Men de har muligheten til å gå hjem etter endt vakt, men menneskene som er innlagt er bundet til å være der. 

Hadde det bare vært et sted der det var noe pent å se på, et sted der man kunne uttrykke seg gjennom å tegne, eller male. Noe pasientene kunne holdt på med mens de er innlagt. 

Så spørsmålet mitt er hvordan kan de tillate at mennesker som allerede lever i en mørk verden og tilbringer mesteparten av tiden på rommet, har det slik? Når jeg som et friskt menneske ikke klarer å tilbringe fem minutter der, hvordan er det for pasienten som faktisk må leve og bo på disse rommene? 

Hva er det man trenger når alt er svart? Jo, man trenger lys, omsorg, varme og noe levelig rundt seg. Jeg mener vi bør ha rom som fremmer helse og velvære. Vi må skape omgivelser som stimulerer og styrker pasientens evne til å bli frisk. 

Hvor er ­politikerne, og hva har dere tenkt å gjøre for å forbedre norsk psykiatri?

Det bør være lyse farger og graffiti på veggene. Alle rommene bør være hjemmekoselig.

Det er ikke til å tro at et av verdens rikeste land har en så dårlig standard på sine avdelinger. Fra et pårørendes perspektiv er det smertefullt å se at personen som man bryr seg om lever i umenneskelige omstendigheter. 

Det er klart at det koster å ha regelmessig vedlikehold, men det er likevel en bedre samfunnsmessig investering enn at mennesker som har det vanskelig, lever i elendighet. De fortjener bedre enn dette.

Vi bor i verdens rikeste land og har masse ressurser til rådighet. Det er en skam at ikke det gis mer midler til psykiatrien når man lever i et land som Norge. Så det store spørsmålet er: Hvor er politikerne, og hva har dere tenkt å gjøre for å forbedre norsk psykiatri? 

Det er kanskje slik at politikerne har en forestilling om at pasientene er så syke at de ikke bryr seg om hvordan det ser ut? Jeg er sikker på at pasientene vil føle seg bedre og mer verdsatt som mennesker dersom rommet de oppholder seg på oppleves som trygt og koselig, nesten som de har det hjemme. 

Jeg som pårørende, siterer fra pasienten som er innlagt:

Jeg føler meg straffet med fengselslignende tilstander fordi jeg er syk. Man skammer seg enda mer over ikke å takle livet.