Mister Arbeiderpartiet makten, mister de alt

Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.

POLITISK ANALYSE: Arbeiderpartiet konstitueres i like stor grad av makt som av politikk. Derfor blir konfliktene ekstra harde og derfor kan det som skjer akkurat nå være av stor historisk betydning. Ap kan miste sin 80-år lange ­posisjon som landets sikreste styringsparti.

Meningsmålinger under 20 er forferdelig, men Arbeiderpartiet har vært der før og har kommet seg opp igjen. Det virkelig alvorlige for Ap er at krisen kommer på et tidspunkt der det ikke lenger er mulig å snakke om borgerlig kaos. Dersom Erna Solberg i neste uke presenterer en ny tre-parti-regjering, er hun kommet langt på vei mot målet om å etablere Høyre som et like troverdig styringsparti som Ap alltid har vært.

Historien må tas til hjelp for å forstå hva det innebærer å være, og å ikke være, et troverdig styringsparti. I de siste 50 år har det vært lange perioder der Arbeiderpartiet har hatt regjeringsmakt fordi partiene på såkalt ikke-sosialistisk side har latt være å samarbeide med hverandre. Både på 1970 og 1990-tallet brøt borgerlige regjeringer sammen fordi Senterpartiet og Høyre var hovedmotstandere i EU-kampen. På 1980- og 2000-tallet nektet FrP å støtte Høyres regjeringsalternativ – noe som førte til at Gro Harlem Brundtland kom til makten i 1986 og borgerlig valgtap i 2005 og 2009. 

Høyre blir «styringspartiet»?

Den gruppen velgere som var mer opptatt av stabil, sentrumsorientert styring enn av politiske enkeltsaker søkte seg som en konsekvens av dette til Arbeiderpartiet. Karrierebevisste mennesker uten sterke politiske overbevisninger meldte seg også inn i Ap. Den sikreste veien til å få politisk makt gikk via det sosialdemokratiske partiet. Dagens partileder er det fremste eksemplet.Han søkte jobb i Høyre før han valgte Arbeiderpartiet.

Fra nå og utover er det kanskje Høyre som vil få politikere med et såpass sentrumsorientert engasjement at de like gjerne kunne ha meldt seg inn i Ap. Det historisk dramatiske er at det i tiden fremover også kan bli slik at de velgerne som først og fremst vil ha stabil styring velger Erna Solberg istedet for noe rødgrønt som skal være ledet av et Ap i krig med seg selv. Høyre kan få et såkalt styringstillegg som i 2021  kan føre til at Ap mister den posisjonen som ble inntatt for nesten hundre år siden (i 1927) – som Stortingets største parti.

Så skal det legges til at det selvfølgelig er mye som kan skje frem mot neste stortingsvalg. Erna Solbergs trepartiregjering kan bli kvernet i stykker av evige kamper mellom Venstre og FrP. KrF kan være med å felle den allerede til våren, og/eller det kan oppstå maktkamper internt i FrP som ender med at det blir som sitt danske søsterparti og nekter å være med i regjering.

Dessuten er Ap nå i en så ille forfatning at det er grunn til å tro at partiet ganske raskt samler seg i bånn. Interne kriser blir fort glemt og Jonas Gahr Støre har fortsatt en god mulighet til å forene opposisjonen på Stortinget om et kraftfullt angrep på dagens regjering.

Maktkamp fremfor å slutte rekkene

Akkurat nå ser det ikke særlig sannsynlig ut. Det er for mange tegn på at sentrale aktører fortsatt synes det er viktigere å bekjempe andre i partiet enn å slutte rekkene. Et av tegnene var at VG tidlig denne uken hadde en reportasje om et sentralstyremøte i midten av desember der partisekretær Kjersti Stenseng skal ha skjelt ut sin egen partileder. Hun skal ha fått støtte av lederen for kvinnenettverket, Anniken Huitfeldt, og Trond Giske, som da fortsatt var med.

Påstandene var så sterke at Jonas Gahr Støre fravek sitt prinsipp om ikke å kommentere saker bygget på lekkasjer fra hemmelige møter. Han skrev en lang melding på Facebook der han tok «fullstendig avstand» fra påstanden om at han skal ha blitt skjelt ut. I møtet skal det, i følge ham, ha vært helt normale diskusjoner om politiske saker.

Selv i Fremskrittspartiet og Senterpartiet finnes det en mengde folk som aldri har gjort noe annet enn politisk arbeid

Fylkeslederne i Ap tok også affære med et opprop der de anklaget anonyme kilder i partiet for målrettede angrep på Stenseng og Huitfeldt. Det interessante var at tre fylkesledere hadde latt være å undertegne oppropet.

Det er mildt sagt pussig når fylkesledere ytrer seg om sitt parti via offentlige opprop. Kanskje var det et svar på en tilsvarende offentlig erklæring fra sentrale Oslo-politikere før jul. De sa at de ønsket å sikre seg at varslere sto frem, men de beskrev også et parti som var preget av maktkamp-tenkning, og de advarte mot det som kunne gi grobunn for en «giftig partikultur».

Sannsynligvis blir det ganske snart en foreløpig slutt på lekkasjer og offentlige opprop. Det får være grenser for hvor lenge man skal drive med selvplaging. Oppgaven da blir å samle seg om politisk fengende og samlende prosjekter. Men hvilke?

Maktparti

Arbeiderpartiets ideologi er å ha makt, skrev en Ap-rådgiver i Klassekampen sent i høst. Han tok avstand fra forsøkene på å reise ideologidebatt i etterkant av valgnederlaget, fordi han viste til at det sentrale for et parti som Arbeiderpartiet er å samle seg om de politiske løsningene som det er mulig å gjennomføre.

Han ga uttrykk for et ganske vanlig syn i partiet, og forklarte samtidig hvorfor maktkampene blir ekstra uforsonlige og langvarige. Når man ikke har noe annet å samle seg om enn ambisjonen om å gjennomføre politikk, er det logisk at man jobber beinhardt og uforsonlig i mot den eller de som kan hindre at man får makt. Det gjelder selvfølgelig for posisjoner, men også for den politiske strategien. Spørsmålet om man skal øke skattene er ikke betent i partiet fordi man er så uenige om hva som er riktig i seg selv, man er rykende uenige om effekten i neste valg. Vil det føre til at man vinner eller taper makt?

I rettferdighetens navn skal det sies at de andre partiene også er fylt opp av maktsøkende personer. Det er ikke så mye virksom ideologi i Høyre heller. Men det er litt mer. I de andre partiene er det kanskje også mer identitetsfellesskap enn i Ap. Partiet som sprang ut av arbeiderklassen har i flere tiår slitt med en fallende klassebevissthet kombinert med en historisk basert forestilling om at ekte arbeiderpartifolk må ha fått skitt under neglene før han eller hun gjør politisk karriere.

Forestillingen er i stor grad falsk i alle partier. Selv i Fremskrittspartiet og Senterpartiet finnes det en mengde folk som aldri har gjort noe annet enn politisk arbeid. Det lever de, og partiene, ganske greit med.

I Arbeiderpartiet, derimot, er kravet om å få inn ledere med den riktige klassebakgrunn fortsatt levende. Et eller annet skal jo maktsøkende personer begrenses av.