Mindre attraktiv statsminister

Under tre uker etter at hun måtte håndtere Per Sandbergs statsrådsavgang, må statsminister Solberg i dag kommentere to andre statsrådsskifter. Ikke som en følge av en politisk krisesak, men fordi de to Frp-erne Ketil Solvik-Olsen og Terje Søviknes prioriterer familien og lokalpolitikken. Hver for seg har de gode begrunnelser, men de er relativt uvanlige. Det å være regjeringsmedlem er så stort for alle heltidspolitikere at de fleste av dem prioriterer alt annet bak. Mange av de som tidligere har sagt at de trekker seg av hensyn til familien, har brukt argumentet for å dekke over at de ikke har fått lov til å fortsette.

Statsrådsavgangene denne uken kan derfor sees som et tegn på at det er mindre attraktivt enn før å være i regjering. Spesielt gjelder det for Terje Søviknes som ikke har sittet lenger enn et drøyt halvannet år som olje- og energiminister, og som «bare» vil hjem til Os – ikke så langt unna flyplassen på Flesland. Solvik-Olsen har jobbet steinhardt som statsråd siden 2013, og han sa allerede før valget den gangen at hans legekone etterhvert måtte få ha førstevalget i parets karriereutviklinger. Når hun nå skal til USA, er det forståelig at han følger med. Signalet om at han er tilbake til valgkampen i 2019 tyder også på at han definitivt ikke er lei av politikk, og formodentlig heller ikke av Solberg-regjeringen.

Den andre rogalendingen i regjeringen, helseminister Bent Høie, har også varslet denne uken at han gir seg med politikk etter at den inneværende stortingsperioden er over. Et slikt varsel i seg selv kan føre til at han langt raskere går av som statsråd. Årsaken til at han har offentliggjort beslutningen, er at han har søkt fylkesmannsjobben i hjemfylket. Den kommer han ganske sikkert til å få, selv om han ikke kan tiltre før om tre år. Høie har jobbet med politikk i hele sitt liv, og da er det forståelig at han har lyst til å gjøre noe annet. Samtidig er han bare 47 år, og hans søknad om å bli fylkesmann kan tolkes som et tegn på at han er mer sliten av politikk enn det ser ut som.

Den eventuelle slitenheten både for ham og Solvik-Olsen kan skyldes at regjeringen er i ferd med å slippe opp for penger. Den har skjøvet så mange utgifter foran seg at det i denne ukens budsjettkonferanse kan ha vist seg vanskelig å sy sammen budsjettet for neste år – i hvert fall ikke uten at noen valgløfter blir brutt. To av de områdene der det er «størst» løfter å innfri er på samferdsel og helse.

Tar man med at regjeringen denne høsten kommer til å leve mer utrygt enn noen gang tidligere, kan det hende at det rett og slett er mindre tilfredsstillende å være i regjeringen enn det har vært. Dessuten kan jo noen av de avtroppende sitte med en følelse av at de ikke klarer å få KrF med seg inn i regjeringssamarbeidet, og at de da ikke vil ha det styringsgrunnlaget de mener regjeringen er nødt til å ha.

Slike spekulasjoner kommer til å bli oppmuntret av regjeringens motstandere. Det er liten tvil om at opposisjonspartiene denne høsten ser muligheter for å svekke statsministerens autoritet. Når de fortsatt stiller spørsmål til regjeringen om alt det som skjedde og ikke skjedde i Per Sandbergs statsrådstid, er det åpenbart Erna Solberg de er ute etter. De vil vite om hun har sørget for god nok sikkerhetskultur i regjeringen.

Kontrollhøringen mandag om objektsikring har gitt opposisjonen mange nye kort på hånden. Der måtte statsministeren beklage at hun ikke hadde informert Stortinget bedre om hvor langt bakpå regjeringen er med å sikre viktige bygg og anlegg mot krig og terror. Enda mer oppsiktsvekkende var det at hun måtte innrømme feilinformasjon. Selv sa hun at hun hadde vært upresis, men det var mer alvorlig enn som så. Hennes unnskyldning om at saken var komplisert og at hun hadde uttalt seg uten manus, blir ikke kjøpt av opposisjonen. Både statsministere og statsråder snakker tidvis uten manuskript til Stortinget. Det hender også at de er sterkt presset, og at de kan si feil. Derfor er det vanlig praksis at apparatet rundt dem sjekker i ettertid at alt som har blitt sagt holder vann. Om det ikke gjør det, sender man et brev til Stortinget for å rette opp.

Det har ikke Erna Solberg gjort i denne saken. Tvert i mot. Hun har fortsatt å feilinformere. Senest under partilederdebatten på Arendalsuka for snaue tre uker siden nektet hun plent for at objektsikringssaken dreide seg om beskyttelse av infrastruktur for vann og elektrisitet. Det er ingen tvil om at den også gjør det.

Når statsministerens feilinformasjon blir lagt ved siden av alt det andre som skjedde i kontrollhøringen, er det liten tvil om at opposisjonen har det den trenger for å skape regjeringskrise. Dersom den ønsker det, og det er det ingen som vet noe om nå. Til syvende og siste blir det avgjørende hva Kristelig Folkeparti ser seg tjent med. I tillegg vil opposisjonspartiene vurdere sannsynligheten for at de vil klare å forklare en eventuell regjeringskrise på en måte som folk forstår.

Svarene på dette får vi tidligst i oktober. Da skal det først være nye lukkede høringer, så skal kontrollkomitéen drøfte seg frem til konklusjonene. Innen den tid vil vi antagelig vite noe mer om hva KrF tenker, og regjeringen vil ha lagt frem sitt forslag til statsbudsjett for neste år.

Oktober kan bli den viktigste måneden. Etter at KrF-ledelsen i forrige uke var ferdige med å behandle saken om Geir Jørgen Bekkevolds vielse av et lesbisk par, var signalene fra KrF-toppene entydige: Partiet tåler ikke at det i alt for lang tid hersker uklarhet internt om partiets politikk og linjevalg. Motsetningene i partiet er så store at Knut Arild Hareide forskrever seg når han prøver å holde alle samlet. Det må tas et valg, og det ganske raskt etter det avgjørende landsstyremøtet i slutten av september.

Innen den tid er det viktig om Erna Solberg har gjenopprettet noe av den autoriteten som har forsvunnet denne uken. Det er mulig. Regjeringen hennes er fortsatt fullt operativ, men den tåler neppe flere krisesaker og/eller statsrådsavganger.