Maktkampen i Arbeiderpartiet

Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.

Den siste uken har siste rest av tvil vært feid til side. Maktkampen i Arbeiderpartiet går mellom partitoppene. Den er i ferd med å bli så uforsonlig at kompromisser ikke lenger er tenkelig, og den vanlige politiske virksomheten er i ferd med å bli lammet. I det ligger det at alt som blir sagt og gjort i partiet ganske raskt vil bli tolket i et maktkamp-perspektiv, og at de tillitsvalgte blir stilt overfor valget mellom enten å kaste seg inn i maktkampen, eller å mene og å gjøre minst mulig. Partiets arbeid med en høyst nødvendige revitalisering blir skadelidende.

Spådommen bygger på erfaringer fra de to siste maktkampene i Ap – den som gikk mellom Jens Stoltenberg og Torbjørn Jagland i en lang periode før og etter årtusenskiftet, og den som var mellom Reiulf Steen og Oddvar Nordli på slutten av 1970-tallet. Begge er godt beskrevet i et utall biografier og dokumentarer. Jens Stoltenberg har for eksempel i sin biografi skrevet åpent om hvordan han som nestleder deltok i hemmelig møter for å få kastet Thorbjørn Jagland som partileder.

Noe av det påfallende med begge maktkampene er at de varte i mange år. Det ble gjort utallige forsøk på å få de stridende parter til å jobbe sammen, men det gikk bare dårligere og dårligere. Den ene striden ble avgjort ved at en av partene (Jens Stoltenberg) gikk seirende ut, den andre konflikten endte med tap for alle aktører. Gro Harlem Brundtland ble hentet inn for å rydde opp. Felles for begge kampene var at de først og fremst dreide seg om makt og posisjoner, og at de spredte seg fra toppen og nedover i partiet.

Historien gjentar seg aldri. Mange av ingrediensene som var i de forrige maktkampene er ikke der nå, nye er kommet til.

Noe av det mest spesielle denne gangen er at en av hovedaktørene i kampen formelt sett er fullstendig detronisert. Da Trond Giske i januar ble løst fra sitt verv som nestleder på grunn av #metoo sakene, kunne det et øyeblikk se ut som om kampen var over. Jonas Gahr Støre hadde befestet sin posisjon og han virket såpass sterk at det virket som om han kunne samle partiet om gjenreisningen.

Etter helgens fylkesårsmøte i Trøndelag Arbeiderparti er det ikke lenger tvil om at Trond Giske vil gjøre alt som er nødvendig for å komme tilbake til Ap-toppen. Hans forsøk på å komme inn i fylkespartiets ledelse ble avvist, men han fikk med seg den lokale ledelsen på at han skulle spille en sentral rolle, eller ha ansvaret for, et idénettverk som skal jobbe med å reformere partiet – ikke bare i Trøndelag, men også med allierte fra andre fylker.

Det virket absolutt som om Giske hadde fått en posisjon der han kunne fremstå som talsmann for partiets grasrot – underforstått i opposisjon til ledelsen. Slik må også Jonas Gahr Støre ha oppfattet det, og det var derfor han på NRKs politisk kvarter fastslo at Giske ikke skulle ha en spesiell rolle. Da skulle man jo tro at fylkeslederen i Trøndelag bekreftet sin egen partileder, men det gjorde hun ikke. I stedet bekreftet hun Giskes «særlige ansvar» for revitaliseringsprosjektet.

Trøndelag Ap stiller seg bak Giske og ikke bak Støre. Det har også partisekretær Kjersti Stenseng gjort i helgen. Hun representerte partiledelsen på trøndernes årsmøte og bekreftet fra talerstolen at hun ønsket Giske tilbake. «Vi trenger erfaringen og klokskapen din», sa hun om mannen som i følge et enstemmig sentralstyre har trakassert yngre kvinner.

Det har vært lekkasjer i avisene om at Stenseng i januar var uenig med de to andre i partiledelsen om bedømmelsen av noen av de sakene der Giske er funnet skyldig i. Det har også stått i avisene at hun var uenig med de to andre i den politiske saken som har skapt mest strid i den siste måneden – nemlig Acer og klarsignalet for forsterket norsk deltagelse i EUs energisamarbeid. Den eneste offentlige politiske uttalelsen Trond Giske har gitt etter at han ble tvunget til å trekke seg som nestleder er også om Acer. Ikke overraskende sa han til Trønderavisa at han var sterkt uenig med ledelsen som tvang partiet til å støtte regjeringen i denne saken.

Dersom vi legger til at Kjersti Stenseng også ga et intervju til Adresseavisen der hun bekreftet at hun ser seg selv som «den nye lederskikkelsen på venstresiden i Ap», er bildet rimelig klart. Hun er nå offentlig i opposisjon til sin eget partileder. Det må blant annet være ham og Hadia Tajik hun tenker på, når hun i intervjuet beskriver frustrasjonen i partiet om avstanden til makten. Hun erklærer at hun står veldig nær de som føler på stor frustrasjon.

Foreløpig virker det som om Jonas Gahr Støre vender det andre kinn til. Selv om han kan virke svak i offentligheten, vet han at støtten i partiets organer fortsatt er stor. Han får viljen sin både i sentralstyret og i landsstyret, dersom han ønsker det. Eller for å si det motsatt: Om Kjersti Stenseng skulle ta en åpen kamp mot ham i partiets organer, taper hun. Kanskje ikke fordi folk er uenig med henne, men fordi de ønsker ro og fred. For de aller fleste i Ap er oppfatningen fortsatt at de er tjent med Jonas Gahr Støre som leder – ikke fordi han er så god for tiden, men fordi det ikke finnes bedre alternativer.

De kan komme, fortere enn vi ser for oss nå. Ettersom det går opp for stadig flere i Ap at Trond Giske ikke gir seg før han er tilbake i toppen, at Hadia Tajik og Jonas Gahr Støre vil gjøre alt for å hindre ham, og at Kjersti Stenseng er mer lojal mot Giske enn mot Støre, kommer kravet om fundamental endring til å vokse i styrke. Antageligvis langt raskere enn det har gjort i de to foregående maktkampene.

Med dagens medietrykk er det nesten ikke tenkelig at et parti kan leve i mange år med strid og uenighet på toppen. Noe dramatisk må skje – lenge før valget i 2021.