Kriseforståelse farvel

Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.

Etter oljeprisfallet i 2014 fastslo statsminister Erna Solberg at norsk økonomi gikk inn i en ny normaltilstand.

Det var slutt på at de store oljeinvesteringene skulle være drivkraft i næringsutviklingen og veksten i verdiskapingen, og det ville etterhvert bli slutt på innfasingen av store oljeinntekter i norsk økonomi. Kort sagt: Norge skulle igjen bli som andre land. Vi ville bli nødt til å sette tæring etter næring.

Denne tankegangen holdt seg i flere år og preget regjeringens perspektivmelding som ble lagt frem for et drøyt år siden. Hovedpoenget der er at det må gjøres et krafttak frem mot 2030 for å øke arbeidsinnsatsen og å effektivisere de offentlige velferdstjenestene. Alternativet er at skattene må økes eller at velferdsstaten bygges ned.

En god del problemer er også blitt løst uten at politikerne har plusset på i statsbudsjettets utgiftskolonner

Da vårens Høyre-landsmøte brukte «bærekraftig velferdssamfunn» som slagord, var det for å understreke behovet for å tenke nytt om offentlig pengebruk. Partiideolog Torbjørn Røe Isaksen fastslo at tiden for å løse alle problemer med penger er over.

Han har selvfølgelig rett, slik alle de som har sagt det samme før ham har hatt. En god del problemer er også blitt løst uten at politikerne har plusset på i statsbudsjettets utgiftskolonner. Hovedbildet er likevel at norske politikere har vært mer lemfeldige med den statlige pengebruken enn svært mange av sine kolleger i andre land – rett og slett fordi de har hatt penger.

Handlingsregelen ble laget for å fase våre store oljeinntekter inn i økonomien. Resultatet har blitt en relativt sterk utbygging av velferd i form av veier, jernbane, politi, helse, omsorg, skole og rause trygdeordninger.

Samtidig har pengerikeligheten ført til at politikerne ikke alltid har valgt de mest kostnadseffektive løsningene, at de av og til har inngått dyre kompromisser (pensjonsreformen ble smurt med veldig mange milliarder) og at de har latt være å reformere ordninger som det i utgangspunktet er stor politisk enighet om at man burde gjøre noe med. Sykelønnsordningen er et eksempel. Selv de som er for å beholde dagens ytelser ser at systemet kunne ha fungert bedre for alle parter med en reform.

Erna Solbergs og Siv Jensens håp har vært at den nye normalsituasjonen for norsk økonomi også ville gjøre det politisk lettere å ta tak i de tingene som ingen politikere før dem har rørt. De har selvfølgelig ikke ønsket seg en økonomisk krise som brekkstang, men litt kriseforståelse kunne ha hjulpet på i arbeidet med å forberede økonomien på en tid der antallet omsorgstrengende øker og der tallet på yrkesaktive relativt sett går ned.

Etter tirsdagens fremleggelse av forslaget til revidert nasjonalbudsjett er det blitt enda vanskeligere å få både velgere, egne tillitsvalgte og opposisjonspolitikere i Stortinget til å tro at det skal gå virkelig dårlig med oss i tiårene fremover. Til det er norsk økonomi for solid – samtidig som det viser seg at oljealderen definitivt ikke er over.

Det siste først. De nye beregningene fra Finansdepartementet viser at oljesektoren kommer til å være en viktig drivkraft for næringsutviklingen i mange år fremover. Høye oljepriser og kostnadskutt i bransjen har ført til at anslagene for fremtidige investeringer stadig høynes. Selv om vi ikke kommer tilbake til toppårene rett før 2014, vil vi ikke være langt unna i årene som kommer. Produksjonen av olje og gass vil gå litt ned i årene som kommer, men så vil den gå opp. I 2023 kan produksjonsrekorden fra 2004 bli slått.

Det vil skje selv om anslagene om en fallende oljepris holder seg. I et lengre tidsperspektiv kan olje og gass bli fullstendig utkonkurrert av sol, vind, vann og bioprodukter, og da klarer vi ikke å hente ut alle de fem tusen milliardene som i følge de siste anslagene ligger som petroleumsformue under bakken.

Men noe vil vi få hentet opp, og vi vil fortsette med å veksle vår formue om til aksjer, obligasjoner og eiendom.De nye anslagene for oljefondet – Statens Pensjonsfond Utland – viser at vi allerede har 8400 milliarder kroner i verdipapirer. Verdiene veksler fra dag til dag, men det er fortsatt grunn til å vente at fondet vil legge på seg, fordi det ikke bare er avkastningen av verdipapirene som skal gi vekst, men fordi det også fortsatt tilføres store verdier fra petroleumssektoren.

Et voksende oljefond betyr at handllingsregelens bestemmelse om at man bare skal bruke tre prosent av fondet ikke kommer til å bli veldig begrensende for politikerne. De vil fortsatt kunne fase inn penger – ikke først og fremst fra oljen, men fra verdipapirer plassert spredt rundt på mange bransjer i store deler av verden. Vi går fra å være oljeprisavhengig til å bli avhengige av at verdens aksje- og obligasjonsmarkeder ikke kollapser. Skulle de gjøre det, er verdensøkonomien i en så stor krise at spørsmålet om det økonomiske handlingsrommet for norske politikere blir lite relevant.

Neste år kan det igjen oppstå press i økonomien

Konklusjonen er at den normaltilstanden som skulle disiplinere politikerne ikke er der. Norsk økonomi er rett og slett for bunnsolid. Det spesielle er nemlig at den daglige driften av økonomien utenom oljesektoren også går så bra. Kronekursen holder seg lav på tross av den høye oljeprisen, og det fører til at eksportindustrien har relativt gode dager. Optimismen er stor, og de nye anslagene i revidert nasjonalbudsjett tyder på at vi allerede neste år kan få såkalt full kapasitetsutnyttelse. Veksten i den samlede verdiskapningen er over det normale, arbeidsledigheten er under gjennomsnittet de siste 20 årene. Neste år kan det igjen oppstå press i økonomien.

Frem til den situasjonen eventuelt kommer, vil det være ekstremt vanskelig for Erna Solberg og Siv Jensen å stå i mot press fra Stortinget om å øke statsbudsjettets utgifter. Første test kommer allerede neste uke når det er ventet at opposisjonen vil be om mer penger for å gjennomføre bemanningsnormen for barnehagene. De store testene kommer i høst når budsjettet for neste år skal behandles.

I 2019 er det lokalvalg, og det er ingen dristig spådom at en samlet opposisjon vil presse regjeringen til å gi mer penger til kommunene enn den i utgangspunktet er innstilt på å bevilge. Hvis Erna Solberg skal stå i mot det presset, må hun argumentere med behovet for bærekraft i 2030 – ikke med behovene for å redde økonomien her og nå.

Det er vanskelig å tenke seg at hun vil gjøre det.