KrF snur neppe

Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.

ANALYSE: Etter at Kristelig Folkepartis ekstraordinære landsmøte forrige fredag gikk inn for å forhandle om å få bli med i Erna Solbergs regjering, er det ett, og bare ett, forhandlingsspørsmål som har dominert dagsorden. Diskusjonen om hvordan abortloven eventuelt kan endres har ikke bare skapt masse støy og uro, den har også medført at toppene i Høyre og KrF har sagt ting som minsker mulighetene for å få til tilfredsstillende kompromisser.

KrFs forhandlingsleder, Kjell Ingolf Ropstad, har sagt at formålet med en lovendring er å få ned antallet aborter, mens statsministeren og flere andre Høyre-topper har sagt at den mulige lovendringen ikke skal få særlige konsekvenser, og at kvinnenes rett til selvbestemmelse i hvert fall ikke skal svekkes. Dersom man skal ta Høyre-lederne på ordet, kan det faktisk ende med at forslagene om lovendring fører til en liberalisering – til at kvinnens selvbestemmelsesrett reelt sett blir litt større inn til den 18. uken i svangerskapet.

Det er av slike grunner at KrF-ledelsen sist gang den var i regjering avslo tilbudet fra Høyre om å endre abortloven. Sålenge Høyre sto fast på at kvinnenes rettigheter ikke skulle svekkes, kunne man veldig lett oppnå at en lovendring som var ment for å stramme inn, istedet virket liberaliserende.

Når KrF, Venstre, Frp og Høyre setter seg ned for å forhandle frem en helt ny regjeringsplattform, kan det derfor hende at Kjell Ingolf Ropstad må ta til takke med en formulering om at man skal vurdere endringer i abortloven, og at man skal gjøre det som er nødvendig for å fjerne retten til fosterreduksjon.

Dårligere resultat

Det vil være et dårligere resultat enn mange KrF tillitsvalgte så for seg da de på fylkesårsmøter og i landsmøtet stemte for det blå alternativet. Man kan ikke utelukke at noen av de som var på landsmøtet vil si at de er blitt lurt, og at de hadde stemt for et rødt alternativ, dersom de hadde visst at gjennomslaget i abortsaken skulle bli såpass lite.

Det mest sannsynlige utfallet er at det vil skje denne gangen også, og at vi ender opp med en regjeringsplattform som er ganske utydelig, men med noen få tydelige fotavtrykk fra hvert av de fire partiene

Dersom fem av dem som stemte blått offentlig sier at de ville ha gått for rødt, kan det oppstå en dynamikk i KrF der det vises til formaliteter. Landsmøtet vedtok bare at man «først» skulle undersøke mulighetene for å danne regjering med dagens regjeringspartier. Det var underforstått at forhandlingene kunne mislyktes. Det var også et solid flertall på landsmøtet for at partiet bør gå i regjering. Den naturlige konsekvensen vil da være å starte forhandlinger med Ap og Senterpartiet.

Omkamp?

Tar man med i beregningen at det er landsstyret i KrF som skal tolke landsmøtevedtaket, blir det plutselig ganske sannsynlig at partiet vil snu. Landsstyret har nemlig et rødt flertall. Det er ikke utenkelig at dette flertallet ønsker seg en omkamp – om det mener at partiet tåler en helomvending.

Det er her nøkkelen ligger. Forrige fredag virket det som om de aller fleste på den tapende siden erkjente at det vil være galt å prøve å snu partiet. Selv om mange av dem mente at fylkespartiet i Rogaland kuppet partiet da det lot være å sende en representativ delegasjon til landsmøtet, så var stemningen at partiet måtte slå seg til ro med resultatet. Nå er man i ferd med å miste mange på den rød siden. Snur man om noen uker, vil man miste mange på den blå også. Alle vil ha vært misfornøyde på ulike tidspunkt, og det vil bli enda vanskeligere å holde et reelt splittet parti sammen.

Dermed minker sannsynligheten for at KrF vil snu. Den blir ytterligere redusert, dersom man flytter blikket til Erna Solberg. Statsministeren har denne høsten vist en meget stor vilje til makt. Hun kommer til å gjøre alt det som er nødvendig for å få et forhandlingsresultat som er bra nok for KrF. Hennes posisjon nå er så sterk at hun kommer til å lykkes med det. I hvert fall er posisjonene hennes sterk i Høyre og Venstre.

Frp

Hvordan Fremskrittspartiet vil stille seg i de kommende regjeringsforhandlingene, er mer usikkert. Den konstituerte nestlederen Sylvi Listhaug vil høyst sannsynlig være med i forhandlingsdelegasjonen, og hun har vist før at hun ikke synes det er viktig å være i regjering. Hun vil fronte den fløyen i partiet som nå krever at Frp skal få nye blanke seire i forhandlingene slik at det blir balanse mellom det KrF og de andre partiene får.

Hvis Frp skal få nye tydelige gjennomslag, må Venstre også ha det. I dette partiets forhandlingsdelegasjon kommer nestleder Terje Breivik antagelig til å sitte. Han er blitt mer positiv til regjeringsprosjektet etterhvert, men hans utgangspunkt er at han ikke vil regjere sammen med Frp.

Tar man med at Erik Lunde, en av KrFs tre forhandlere, også er i mot Frp-samarbeid, får man et bilde av noe unikt: Av de fire partienes forhandlingsdelegasjoner vil det bare være én som er samstemt i et oppriktig ønske om at forhandlingene skal lykkes. I alle andre delegasjoner enn Høyres vil det i utgangspunktet være to entusiaster og én skeptiker – for ikke å si motstander – av samarbeidet. Det er historisk nytt, og det gir antagelig opphav til at det helt frem til forhandlingsslutt vil være usikkert om de lykkes, og om vi får en utvidet Solberg-regjering før jul.

Man må 45 år tilbake i tid for å finne eksempler på at regjeringsforhandlinger, eller -sonderinger, mislykkes. Det vanlige her i landet er at det oppstår en positiv dynamikk med en gang partiene setter seg sammen, og at den fører til et resultat som alle til syvende og sist slutter seg til.

Det mest sannsynlige utfallet er at det vil skje denne gangen også, og at vi ender opp med en regjeringsplattform som er ganske utydelig, men med noen få tydelige fotavtrykk fra hvert av de fire partiene. Det blir langt fra ideelt for noen av partiene, men det vil være nok til at de får aksept i egne bestemmende organer, og at vi får en ny regjering.

Kristelig Folkeparti er opptatt av å få ryddet mest mulig usikkerhet av veien fortest mulig. Det betyr at det ikke kommer til å gå veldig mange uker før den nye regjeringen ser dagens lys.