Kortsiktig prosjektforskning gir mindre akademisk frihet

Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk, HINN, Lillehammer.

SYNSPUNKT: Et professorteam på fire ved Universitet i Oslo skriver i Khrono nylig følgende om forskningens situasjon: «Forskningsbudsjettene har økt jevnlig i to tiår ut fra håp og forventning om at dette kan bidra til løsninger på de store samfunnsutfordringene. Argumentet bak satsingen på mer tverrfaglighet er at det er avgjørende for å skape ny kunnskap for tidens store globale utfordringer».

Det er sant nok det de skriver, men jeg savner en kritisk merknad til de økte budsjettene. For det er nemlig anvendt forskning regjeringer har satset på, mens grunnforskningen har lidd.

Telling av forskningsresultater som bare måles i forhold til løsningsevne knyttet til «store samfunnsutfordringer» er blitt et politisk mål. Dette ufrie resultatfokuset og denne målemanien er naivt blitt akseptert.

Forskning er nærmest ensidig knyttet til fragmenterte prosjekter med en anvendt løsning som mål og som betingelse for finansiering fra Forskningsrådet, departement og næringsliv.

De største «virkemidlene» til Næringsdepartementet er Innovasjon Norge, Forskningsrådet og Skattefunn, og departementet deler ut omlag 10 milliarder kroner årlig gjennom disse kanalene. I tillegg finnes det en rekke mindre aktører og ordninger.

Felles for disse finansieringskildene er det ikke er rom for spekulativ kritisk grunnforskning. Det er kortsiktig og tverrfaglig anvendt forskning som teller, bokstavelig talt – med resultater som kan måles, telles og rapporteres.

Eksternt finansiert «prosjektmakeri» i den hensikt å bidra til løsninger av samfunnsutfordringer er ikke noe galt i seg selv, tvert imot, men modellen har fått et kritikkverdig monopol på hva som er verdifull forskning.

Det er blitt ideologi, de nye brillene vi ser forskningen gjennom.

Prosjektmakeriet er sløseri med knappe ressurser og truende for den dypere og kritisk innovative forskningen.

Jeg opplever hva som skjer ved universitetene og høyskolene. Det skrives og skrives prosjektsøknader, om igjen og om igjen; man bli så glad når man lykkes og tilsvarende skuffet når avslag kommer og konkurransen om penger er tapt. Viktig forskningstid brukes til ufruktbar søknadsskriving, reiser og møter.

Viktig forskningstid brukes til ufruktbar søknadsskriving, reiser og møter

Denne konkurranseutviklingen med belønning i form av prosjektmidler til vinnerne, er ikke en betryggende utvikling. Det trengs en debatt. Men denne kommer kanskje ikke ordentlig i gang før foretaksorganisering av akademia igjen kommer på dagsorden. Det kommer nok snart. Og da vil sektoren skjønne at den resultatorienterte forskningen i realiteten er markedsstyring av akademia.

For veien ligger åpen videre mot en markedsvennlig reorganisering av universiteter og høyskoler.

Regjeringen ser for seg kunnskapsforetak eller noe lignede som ny organisasjonsform i akademia. Et utvalg er nedsatt til å utrede dette.

Det går en nyliberal linje og logikk gjennom det skjer. Som i Danmark, hvor fullendelsen av denne logikken har skjedd i akademia. OECD har vist og rapportert at danske universitet er blitt de mest regulerte i Europa som følge av at markedet rår.

Med markedet som spillerarena må det regulering til, det lærte allerede Adam Smith oss århundrer tilbake. Som i Norge lød retorikken fra den danske regjeringen «mer frihet i akademia». Det fikk akademia – mer markedsfrihet og mer prosjektmakeri. Men altså en strengt regulert frihet med resultatorientert forskning som vinner og innovativ kritisk forskning som taper.

Norsk akademia synes å følge etter. Hvor er den høyt lovpriste akademiske friheten i forskningen?