Klientalismens politiske ideologi

SYNSPUNKT: I dag når ikke sosialdemokratiet fram med sine politiske ideer og krav om sosial og geografisk fordeling og omfordeling mot et mer rettferdig og solidarisk samfunn i Europa og Norge.

Ideene taper fordi de ikke konfronterer kapitalismens strukturelle årsaker, som forankret i de for noen to abstrakte ismene, «sentralisme» og «klientalisme».

Men dette er ikke abstrakt.  Det som skjer er at kapitalen og dens oppsamling av rikdom ender i hendene på de få rike i det sosiale og geografiske sentrum, på bekostning av de mange i periferien.

Periferiens befolkning blir mer og mer klienter som lever på understøttelse som følge av sviktende næringsgrunnlag eller en personlig diagnose. Vi ser at noen promiller i befolkningen er blitt eiere av det meste av lands rikdom og verdiskaping, noe internasjonal og nasjonal statistikk viser igjen og igjen. Kapital er ikke bare nyliberalisme som ble virkelighet globalt på 1980-tallet, men må forstås ved å gå til dens historiske ideologiske røtter.

Først kan vi snakke om hva som gjerne omtales som «kulturell puritanisme», som kan knyttes til kapitalens oppbygging i hendene til de få.

Vi må gå tilbake til 16-1700-tallets Europa og framveksten av religiøs ekstremisme som vokste ut av reformatorene Luthers og Calvins lære. Deres tenkning var forankret i troen på predestinasjon; at alt var planlagt på forhånd av Gud om hvem som skulle komme til himmelen og hvem som skulle til helvete. Det var ganske enkelt. Det var Guds vilje som bestemte hvem som ble rik og hvem som ble fattig, hvem som ble framgangsrike og hvem som mislyktest. Suksess var et guddommelig tegn og bevis.

Gjennom sentralisering og akkumulasjon av kapital og rikdom kunne Guds bestemmelse demonstreres for all folket, hjulpet av imperialisme rettet mot nasjonal periferi og kolonial utbytting. Den puritanske tro rettferdiggjorde de enorme forskjellene mellom rike og fattige, mellom sentrum og periferi, og mellom rike land og fattige land.

Det var også i overensstemmelse med «protestantisk arbeidsetikk»; De fattige var ganske enkelt late og kun i stand til å gjøre formålsløse opprør. For å hindre opprøret og framveksten av revolusjonære sosiale bevegelser fulgte de rike opp klientalismens spor ved å yte pengehjelp til de fattige og periferien. Fattigkassene kom opp i kommunene og u-hjelpen vokste fram. Det gjorde også velferdsstaten – som roet ned arbeiderklassen slik at de ble sosialdemokrater, mens bønder i periferien ble subsidiert av staten.

Det er her i denne moderne velferdsstaten sosialdemokratiet kjemper i motbakke. Arbeidsfolk og bønder er ikke lenger tilfreds med sin status som sosialdemokratiske klienter. De retter fokus på selve den sosiale ulikheten, på et hardt presset målstyrt arbeidsliv, på svekkelsen av fagforeningene, og sentraliseringen av makt og institusjoner, og et svekket representativt demokrati. De blir politisk passive og forsvinner inn i høyrepopulistiske bevegelser og politiske partier hvor innvandringen gis skylden til ulikhet og ikke kapitalen.

Denne dreiningen er knapt tilfeldig, men synes overbygget av den historiske sosialdarwinismen. Innvandrergrupper og migranter er svært fattige i forhold til nasjonale velferdsklienter, og ifølge sosialdarwinismen er de fattige nettopp fattige av genetiske grunner, forårsaket av evolusjonen basert på konkurranse og «survival of the fittest».

Flyktningene utvider klassen av klienter og truer slik den sosialdemokratiske velferdsordningen.

Ifølge høyrepopulistene gis derfor de fremmede innvandrergruppene ikke noe håp for framtiden om integrasjon og om å bli ny, nyttig arbeidskraft. Det pekes på de fargede i USA, med bakgrunn som slaver og av makten definert som genetisk underlegne, de er forblitt en i hovedsak desintegrert og diskriminert underklasse. Fattige innvandrere og flyktninger til Europa i dag er dessuten konkurrenter om arbeidsplasser og om status som kapitalens klienter. Flyktningene utvider klassen av klienter og truer slik den sosialdemokratiske velferdsordningen.

Men hvordan kan sosialdarwinismen overleve i vårt opplyste samfunn? Vi kan ikke her gå inn i noe dyptpløyende svar, men peke på det faktum at i vår tid legges empirisk evidens til grunn for all kunnskap om psyke og samfunn. Positivismens tilnærming er allment akseptert og i seg selv en ideologi, og den bekrefter alltid det bestående.

Det er slik at dens teori støtter alltid ideen om uendelige teknologiske framskritt, om sentraliseringens fortrinn og klientfokusets nødvendighet i velferdsstatens navn, som igjen avhenger av kapitalens og markeders ekspansjon nasjonalt og internasjonalt.

Denne teorien bekrefter også positivt at konkurransefortrinn og innovasjon skapes på grunnlag av staters eksisterende menneskelige kapital (human capital) og konkurrerende sosiale hierarkier. Dyktighet og vinnerinstinkt er genetisk bestemt og bare noen individ og folkegrupper har disse egenskapene. Dette er blitt en overbevisende faktabasert tro. Det påvises også empirisk at i denne konkurransen mellom sosiale grupper og stater blir tapere skapt i stort omfang, og den ekspanderende periferi som skapes, mister utviklingspotensial.

De rike og dyktige i sentrum er vinnerne og må satses på politisk, for eksempel ved skattereduksjon så de kan bli enda rikere og mer vellykkede.

Klienttilnærmingen bekreftes: Sosiale støtteordninger og subsidier som redder velferdsstaten er en positiv empirisk evidens.

I mens taper sosialdemokratiet kraft. Det er også empirisk åpenbart.

Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk ved Høgskolen i Innlandet – HINN, Lillehammer.