Kampen ­mellom politiske partier har blitt en strid mellom to eliter

Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk ved HiNN, Lillehammer. Les flere av hans synspunkt her. 

SYNSPUNKT: Som vi ser i dag når ikke sosialdemokratiet fram i Europa med sitt krav om sosial og geografisk fordeling og omfordeling mot et mer rettferdig og solidarisk samfunn. Det taper fordi de ikke konfronterer kapitalismens historikk og strukturelle særtrekk forankret i det for noen abstrakte begrepet klientalisme.

Vi ser en sterk tendens til at politikere og ideologier utsletter sin egen fornuft og underordner seg i stedet klientalismens krav om økonomisk støtte hjelp til grupper og folk både nasjonalt og internasjonalt. Urettferdige bestående sosiale strukturer viser behovet, og de kan statistisk avtegnes. All empiri viser at oppsamling av rikdom ender i hendene på noen få rike i det sosiale og geografiske sentrum, på bekostning av de mange i periferien. Periferiens befolkning blir mer og mer klienter som lever på understøttelse som følge av sviktende næringsgrunnlag eller en personlig uførediagnose. Vi ser at en prosent i befolkningen er blitt eiere av det meste av lands rikdom og verdiskaping, noe internasjonal og nasjonal statistikk viser igjen og igjen. Dette kjenner vi som empirisk evidens, som fakta, og vi trengs som hjelpere.

Guds vilje

Litt historikk: Vi må gå tilbake til 16-1700-tallets Europa og framveksten av religiøs barmhjertighetstenkning til givernes fortrinn. Det siste vokste ut av reformatorene Luthers og Calvins lære. Deres tenkning var forankret i troen på predestinasjon; at alt var planlagt på forhånd av Gud om hvem som skulle komme til himmelen og hvem som skulle til helvete. Det var ganske enkelt. Som en avspeiling var det Guds vilje som bestemte hvem som ble rik og hvem som ble fattig, hvem som ble framgangsrike, hvem som ble eliter og hvem som mislyktes. Suksess var et guddommelig tegn og bevis som det forelå empirisk evidens for, men det forelå en plikt til å hjelpe de elendige.

Det er noe med den politiske styrings­formen som butter imot

Den puritanske tro rettferdiggjorde de enorme forskjellene mellom rike og fattige, mellom sentrum og periferi, og mellom rike land og fattige land. Det var også i overensstemmelse med «protestantisk arbeidsetikk»; De fattige var ganske enkelt påviselig late og kun i stand til å gjøre formålsløse opprør. For å hindre opprøret og framveksten av revolusjonære sosiale bevegelser fulgte de rike opp klientalismens spor ved å yte påviselig og kalkulert pengehjelp til de fattige og til periferien mot lojalitet i gjenytelse. Fattigkassene kom opp i kommunene og u-hjelp vokste fram på statsbudsjetter. Det gjorde også velferdsstaten, som roet ned arbeiderklassen og de fattige til å bli sosialklienter.

Det er slik denne moderne velferdsstaten med sin klientalisme vokste fram, mens sosialdemokratiet i Europa og Norge kjemper politisk i motbakke. Samtidig vokser den sosiale ulikheten og hopetallet av klienter øker. Det er noe med den politiske styringsformen som butter imot.

Kamp mellom eliter

En oppklarende tilnærming til styringsformen er denne. Den berømte franske økonomen, professor Thomas Piketty, med bestselgeren «Kapitalen i det 21. århundret» i 2017, er aktuell med en ny forskningsrapport om sosial ulikhet. I den tegner han opp hvordan ulikheten øker i Europa og EU, og viser med statistikk hvordan klientalismen sprer seg i EU-landene og i USA; folk rammes.

Dette berører også politiske valg. Det er nemlig ikke lenger slik at folk med lav utdannelse og lav inntekt, gjerne trygdebrukere og klienter, stemmer på partier til venstre i det politiske landskapet. I stedet kjennetegnes en stor del av venstrepartienes og sosialdemokratiske velgere av folk med høy utdannelse og høye inntekter. Samtidig stemmer en økonomisk overklasse med store formuer på høyrepartier, som den alltid har gjort. Piketty beskriver den nye virkeligheten slik: «Vi har gradvis beveget oss fra et klassebasert partisystem til noe jeg foreslår at vi kaller et fler-elite-system.» Dermed er kampen mellom partier til høyre og venstre i bunn og grunn en strid mellom to eliter; en med høy utdannelse og høy inntekt og en annen med både høy inntekt og høy formue».

Begge disse herskende partene står for en politikk basert på forsvar av de bestående sosiale strukturer, inkludert vår tids økonomiske hjelpebehov og klientalisme. Klientaksept preger alles sinn.