Innovasjon er blitt vår tids politiske trosgrunnlag

Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk, Høyskolen i innlandet, Lillehammer.

SYNSPUNKT: I Norge i dag med lavkonjunktur og en skremmende synkende andel sysselsatte i jobb, er det underlig at ­mekanismen «kreativ destruksjon» – knusing av arbeidsplasser i kjølvannet av innovasjon i markedsbaserte produksjonskjeder – ikke problematiseres.

Det blir færre arbeidsplasser i Norge. Med Joseph Schumpeter (1883-1950), innovasjonsteoriens store far, kan årsaken til dette knyttes til hans begrep om «creative destruction» som del av en innovasjonssyklus. Kreativ destruksjon betyr nødvendig konkurs, bedriftsnedleggelser og arbeidsledighet i de sektorene som utkonkurreres når de innovative og produktive bedriftene seirer i markedet.

Hva holder vi på med? Innovasjon per se i både offentlig og privat sektor lovprises av den sittende regjeringen, dens rådgivere og avmektige politikere på alle nivå. Argumentet er behovet for ny vekst og økt verdiskaping for sikring av velferdsstaten. Men mens innovasjoner og organisatorisk fornyelse skjer viser SSB-tall en ubønnhørlig trend – det blir færre arbeidsplasser – det vil si færre personer i lønnet arbeid, selv om ledigheten for tiden går noe ned. Innovasjon er blitt vår tids politiske trosgrunnlag.

Vår sittende regjering har valgt nettopp den nevnte klassiske liberale innovasjonsøkonomen, Joseph Schumpeter som ideologisk ledestjerne for norsk omstillings- og innovasjonspolitikk. Schumpeter var den første fagøkonomen som teoretiserte over entreprenørskap, bedriftsgründere og innovasjon som grunnlag for nasjonal økonomisk vekst. Men han gjorde det uten å vektlegge jobbskaping.

Innovasjon er blitt vår tids politiske trosgrunnlag

I et fritt markedet skaper konkurranse innovasjon og «entreprenørånd», sier Schumpeter, og det settes i gang nye ting, eller nye måter å gjøre gamle ting sprer seg (diffusjon). Noe og noen blir tapere – som alltid når konkurranse gjelder. Han introduserte derfor begrepet «creative destruction». I markedet overlever de lønnsomme og innovative bedriftene, mens de tapende gamle, eksisterende bedrifter forsvinner – de utrangeres. Schumpeter identifiserte innovasjon som den kritiske dimensjonen for økonomisk omstilling og vekst, men med økende arbeidsledighet på kort- og mellomlang sikt i tradisjonell industri – og varig færre arbeidsplasser. For å motvirke det siste vil en aktiv keynesiansk stat behøves. Men Schumpeter utelukker statlig innblanding og anser statlige institusjoner og offentlige etater fjerne fra entreprenørskap og innovasjon.

OECDs definisjon av innovasjon «inkluderer en ny vare, en ny tjeneste, en ny produksjonsprosess, ny anvendelse eller ny organisasjonsform (som også kan inkludere ledelse) som er lansert i markedet eller tatt i bruk i produksjonen i privat eller offentlig sektor for å skape verdier». Denne definisjonen, som er hentet fra Schumpeter, er knyttet til fri markedskonkurranse, privatisering og «kreativ destruksjon» som forutsetning. Riktignok med forbehold om at for sterk konkurranse mellom foretak og store selskap kan hindre innovasjon. Reduserte priser ved konkurranse skaper marginale investeringer i innovasjon.

I Norge er det underlig at mekanismen «kreativ destruksjon» – knusing av arbeidsplasser i kjølvannet av innovasjon i markedsbaserte produksjonskjeder – ikke problematiseres. En global undersøkelse utført av tenketanken «Information Technology and Innovation Foundation» viser at norsk innovasjonspolitikk anses som overfladisk. Norge ligger på en relativt svak 13. plass på en kåring over lands innovasjonsevne og bidrag til global innovasjon, og vi ligger langt bak Sverige og Finland. Men som i Norge går for mange gründerbedrifter konkurs etter kort tid (75-80 %) også der. Dette forklarer delvis det synkende antallet jobber i forhold til nye som skapes, slik statistiske oversikter viser.

De tre landenes økonomier omtales som schumpeterianske, med omfattende kreativ destruksjon i innovasjonspolitikkens kjølvann. Schumpeteriansk innovasjonspolitikk, sier tankesmien, kjennetegner land som holder seg med en innovasjonspolitikk som har «ingredienser av svært generøse offentlige forskningsprogrammer, høy satsing på utdanning, og innovasjonsrettede skattesystemer med skattekutt som mål».

Denne politikken kjenner vi. Den norske økonomiske politikken beskrives som schumpeteriansk, men passiv med svekket stat og stor markedsmakt. Det indikerer at antallet nye arbeidsplasser vil fortsette å synke, om ikke en eventuell ny regjering igjen vil aktivisere staten til en aktiv keynesiansk sysselsettingspolitikk.

Nobelprisvinner i økonomi, keynesianeren Joseph Stiglitz, er uenig i den sterke vektleggingen av privatisering og skattekutt som drivkraft for innovasjon, og sår tvil om hvorvidt USAs schumperianisme, med sin harde «creative destruction», er overlegen de skandinaviske lands tradisjonelle sosialdemokratiske aktive sysselsettingspolitikk.

Stiglitz argumenterer med at den sosialdemokratiske nordiske modellen, som man politisk må tilbake til, inneholder nettopp slike mekanismer som man kan forvente å se i land med full sysselsetting, blant annet et sosialt sikkerhetsnett som gjør det enklere for gründere og innovasjoner å overleve i markedet. I tillegg gir et høyt skattenivå offentlig sektor ressurser til å bli en innovativ partner, som deler både inntekter og tap og dermed bidrar til at nye bedrifter som individer og selskaper skaper forblir varige arbeidsplasser, uten å rammes av kreativ destruksjon.