Hva er galt med norsk helsevesen?

Knut Arne Sanden er leder av LOs Brussel-kontor – og for tiden «frivillig? pasientombud».  

SYNSPUNKT: Jeg har lenge trodd at norsk helsevesen var blant de beste i verden. Når det gjelder det rent medisinske tror jeg fortsatt i hovedsak det. Men som pårørende har jeg mistet troen på selve organiseringen av helsetjenestene.

«Før» – når man ble syk, ble man sendt til et sykehus hvor man ble til man var frisk.

Når man blir syk i dag sendes man til et «helseforetak». Forskjellen er mer enn den rent språklige.

Samhandlingsreform

«Ferdig behandlet» sendes man enten hjem til hjemmesykepleie, i beste fall til et sykehjem. Det samme gjelder fødende kvinner, det er nesten ingen liggedøgn etter fødsel.

Beslutningen tas ikke på rent medisinsk grunnlag, men på byråkratnivå – avhengig av hva kommunen har av ressurser.

«Samhandlingsreformen» heter det, og jeg etterlyser bedre samhandling.

Det er merkelig at når politikerne vedtar reformer gis det et navn som er det omvendte av det som skjer i praksis jmf. «nærpolitireformen».

De før så allmektige legene er blitt «helseoperatører» – underlagt et stadig tykkere direktørsjikt

Fastlegens rolle er blitt sentral og alt må innom ham/henne. De har visstnok satt av 15 minutter pr. pasient – noe som er for lite, slik at det kun er dagens første pasienter som kommer inn til fastsatt tid. De andre må belage seg på venting i et fullt venteværelse.

Er fastlegen blitt en propp i systemet eller en del av et godt smurt nav?

Jeg vet ikke, men Riksrevisjonen har kritisert fastlegene for å sende pasienter unødig til helseforetakene.

Jeg tror Riksrevisjonen tar feil. Fastlegene har ikke noe annet valg. Når en pasient ikke er i stand til å ta hånd om seg selv hjemme og «tjenestekontoret» i kommunen sier at de ikke har institusjonsplass, så rekvirer fastlegen innleggelse. Hva annet kunne vært gjort?

Sykehusene har ikke nok plass

Sykehusene bygges for små, er det framkommet. Det nye sykehuset i Østfold, Kaldnes, var for allerede lite da det åpnet. Korridorene er for smale for korridorpasienter, for det skulle man ikke ha. Det er ikke store nok fellesrom for orienteringer til og mellom ansatte fordi alt er på data. Administrasjonen, som stadig vokser, har man ikke plass til, så de må finne lokaler utenfor.

Ifølge VG og NRK er annenhver sykehusseng fjernet i Norge de seneste årene, det utgjør 10.800 senger og flere leger roper varsko på medisinsk grunnlag. Norge bruker en mindre del av BNP på helse enn våre nordiske naboland.

«Samhandlingsreformen» ble innført av daværende helseminister Bjarne Håkon Hansen, som like etter «forsvant» fra politikken. Forarbeidet var gjort av helseminister Tore Tønne som kom med «foretaksmodellen» med sin fortid som direktør i Statoil. Men det er forskjell på å være leteoperatør innen olje og gass og det å behandle mennesker.

De før så allmektige legene er blitt «helseoperatører» – underlagt et stadig tykkere direktørsjikt.

Pårørende som «pasientombud»

Som «pasientombud» nærmest på halvtid, bruker jeg tid til å logge meg på fastlegens e-konsultasjon for å få en hastetime. Det skjer hver dag kl. 16.00 og man må sitte klar for å få en.

Det kan ikke gjøres på telefon. Alle resepter gjøres på samme måte. Hjemmesykepleien har nesten ikke fullmakter. Sykehusleger kan fjerne medisiner, som man må til fastlegen for å få tilbake.

Jeg sitter ofte lenge i telefonen med et tjenestekontor for å få en sykehjemsplass, som uansett kun blir av kort varighet. Den det gjelder er innvilget omsorgsbolig. Det er greit nok, men kommunen har ingen, og køen er lang.

Det må søkes om refusjon av pasienttransport og ledsagerbehov må dokumenteres.

Vi har ting som er til behandling hos pasientskadeerstatningsnemnda. Avslag på opptreningsplass må ankes, etter at fastlegen har søkt.

Jeg klager ikke over «oppgavene» jeg som pårørende «pasientombud» – men det er et tankekors at pasienten selv ikke ville vært i stand til å gjøre noe av dette.

Da Stoltenberg-regjeringen (AP) fremmet samhandlingsreformen så sto det på forsiden av stortingsmeldingen:

«Rett behandling – på rett sted – til rett tid».

Jeg er i sterk tvil om at vi er kommet dit.